CAMBRIDGE – Da jeg begynte som foreleser ved Harvards Kennedy School på midten av 1980-tallet, var konkurransen fra Japan det som mer enn noe annet opptok de som utformet amerikansk økonomisk politikk. Boka Japan as Number One skrevet av Ezra Vogel, Harvards mest framstående Japan-ekspert på den tiden, anga tonen for debatten.
Jeg husker at det som slo meg den gang var i hvilken grad debatten, selv blant akademikere, var preget av tanken om at USA hadde rett til å være øverst på den internasjonale rangstigen. USA kunne ikke la Japan dominere viktige næringer og måtte svare med sin egen nærings- og handelspolitikk — ikke bare fordi denne politikken kanskje kunne være til hjelp for den amerikanske økonomien, men også fordi USA rett og slett ikke kunne være nummer to.
Fram til da hadde jeg tenkt at aggressiv nasjonalisme var et trekk ved den gamle verden: Europeiske samfunn var usikre på sin plass i verden og vaklet som følge av forestilt eller faktisk historisk urett. Amerikanske eliter — rike og trygge på seg selv — kunne verdsette patriotisme, men de hadde gjerne et mer kosmopolitisk verdenssyn. Men nullsumsnasjonalisme lå ikke langt under overflaten, noe som ble åpenbart da USAs plass på toppen av den globale økonomiske totempelen ble truet.
CAMBRIDGE – Da jeg begynte som foreleser ved Harvards Kennedy School på midten av 1980-tallet, var konkurransen fra Japan det som mer enn noe annet opptok de som utformet amerikansk økonomisk politikk. Boka Japan as Number One skrevet av Ezra Vogel, Harvards mest framstående Japan-ekspert på den tiden, anga tonen for debatten.
Jeg husker at det som slo meg den gang var i hvilken grad debatten, selv blant akademikere, var preget av tanken om at USA hadde rett til å være øverst på den internasjonale rangstigen. USA kunne ikke la Japan dominere viktige næringer og måtte svare med sin egen nærings- og handelspolitikk — ikke bare fordi denne politikken kanskje kunne være til hjelp for den amerikanske økonomien, men også fordi USA rett og slett ikke kunne være nummer to.
Fram til da hadde jeg tenkt at aggressiv nasjonalisme var et trekk ved den gamle verden: Europeiske samfunn var usikre på sin plass i verden og vaklet som følge av forestilt eller faktisk historisk urett. Amerikanske eliter — rike og trygge på seg selv — kunne verdsette patriotisme, men de hadde gjerne et mer kosmopolitisk verdenssyn. Men nullsumsnasjonalisme lå ikke langt under overflaten, noe som ble åpenbart da USAs plass på toppen av den globale økonomiske totempelen ble truet.