PARIS – Et historisk toppmøte om internasjonal solidaritet som ble avholdt i Paris i slutten av juni, ble avsluttet med en erklæring – Paris Agenda for People and the Planet. For noen dager siden gjentok afrikanske ledere budskapet og forsterket denne dynamikken ved å slutte opp om Nairobi-erklæringen under det første afrikanske klimatoppmøtet i Kenya. G20-møtet, som finner sted i New Delhi 9.-10. september, er den neste store milepælen i arbeidet med å fremme denne agendaen før toppmøtet 18.-19. september om FNs bærekraftsmål – og før Summit of the Future i september 2024 og den fjerde Financing for Development Conference i 2025.
Toppmøtet i Paris viste klart og tydelig vårt mål: en verden der fattigdom blir avskaffet, planetens helse blir ivaretatt og sårbare land er bedre rustet til å håndtere krisene som oppstår som følge av klimaendringer og konflikter. For å realisere disse målene, må vi ta i bruk alle finansieringskilder, deriblant offisiell bistand, nasjonale ressurser og private investeringer. Vi må også fortsatt stå samlet. For å forhindre fragmentering, må styringen av de internasjonale finansinstitusjonene endres slik at de blir mer effektive, mer inkluderende, mer rettferdige og tilpasset dagens verden.
Vi har høye forventninger til G20-toppmøtet i New Delhi. Vi står spesielt side ved side med våre afrikanske partnere, som møttes i Nairobi 4.-6. september, i ønsket om å stå samlet i håndteringen av de globale klimautfordringene. G20s anerkjennelse av Den afrikanske union som permanent medlem vil være historisk, og vi oppfordrer alle våre partnere til sammen med oss å støtte opp om denne beslutningen. Vi er fast bestemt på å sørge for at de omfattende endringene vi foreslår, vil gagne alle sårbare utviklingsland i alle regioner, inkludert Latin-Amerika og Karibia.
Med dette som formål, har vi funnet frem til fire prinsipper som vil bidra til å vise veien fremover:
- Ingen land bør måtte velge mellom å bekjempe fattigdom og kjempe for å beskytte og bevare planeten.
- Ut fra ulike behov, kan det være at forskjellige land må følge ulike omstillingsveier samtidig som de står sammen om å oppnå målene nedfelt i Parisavtalen. (Dette er grunnen til at vi fremskynder arbeidet med Just Energy Transition Partnerships og Country Packages for Forest, Climate and Nature.)
- Flere finansielle ressurser må til for å støtte sårbare økonomier, slik at befolkningen kan løftes ut av fattigdom samtidig som planeten blir beskyttet.
- Dersom vi skal klare å håndtere dagens globale utfordringer, fra å oppnå netto nullutslipp til å redusere ulikhet, må vi skalere opp bruken av private kapitalstrømmer til utviklingsland og fremvoksende økonomier.
For å støtte de konkrete tiltakene som det var enighet om eller som ble fremmet i Paris i juni og i Nairobi denne måneden, vil verden kreve en sterkere finansiell stimulans. Heldigvis har vi allerede nådd målet om spesielle trekkrettigheter («special drawing righs» – SDR – Det internasjonale pengefondets regneenhet) til en verdi av 100 milliarder dollar eller tilsvarende bidrag som skal kanaliseres til verdens mest sårbare land, spesielt i Afrika. Vi ber nå om ytterligere pengeløfter. Myndigheter som er i stand til å stille til rådighet ytterligere SDR rekanaliseringsmekanismer, bør gjøre det og innfri sine løfter raskt.
Det virker nå ganske sannsynlig at vi vil nå målet vårt om 100 milliarder dollar i klimafinansiering også i år. Vi vil følge nøye med på dette målet og etterstrebe å sørge for at de mest sårbare landene kan sikre seg tilgang til sin rettmessige andel.
Men vi må bruke denne kapitalen på en mer effektiv måte. Hver dollar som lånes ut av multilaterale utviklingsbanker, bør suppleres av minst en dollar i privat finansiering. På grunnlag av dette, forventer vi at de vil frembringe minst ytterligere 100 milliarder dollar i private penger hvert år i utviklingsland og fremvoksende økonomier.
Vi forventer også samlet sett en økning på 200 milliarder dollar i de multilaterale utviklingsbankenes utlånskapasitet de neste ti årene ved å optimalisere deres balanser og ved å gjøre dem i stand til å ta mer risiko. Hvis reformene av disse bankene, som nå blir diskutert, blir iverksatt, vil disse institusjonene muligens trenge mer kapital. Vi vektlegger på nytt betydningen av å gjennomføre omfattende infrastrukturprosjekter i Afrika, og vi ønsker å fortsette vårt samarbeid på dette området.
Vi må sørge for en større grad av forutsigbarhet knyttet til koordineringsmekanismene for restrukturering av gjeld for lavinntektsland (G20s felles rammeverk for gjeldskriser – Common Framework for Debt Treatments) og at dette skjer til rett tid. Og vi bør drøfte om denne mekanismen også bør omfatte lavere mellominntektsland. Vi må også fremskynde betalingsstans når det er nødvendig, bl.a. for å øke det finanspolitiske handlingsrommet for land som har gjeldsproblemer.
Det felles rammeverket har allerede hjulpet Tsjad og Zambia. Og det kan og må bli brukt andre steder. Sannheten er at land må støtte hverandre når et land er rammet av krise og katastrofe. Dette krever særskilte virkemidler for å styrke disse landenes evne til å håndtere kriser. Ett slikt virkemiddel er å innføre en klimakriseklausul i gjeldsavtaler.
Dette er utvilsomt en ambisiøs agenda. Alle finansinstitusjoner og aktører må jobbe sammen for å realisere den. Deler av denne felles innsatsen må dreie seg om å samordne multilaterale utviklingsbanker og offentlige utviklingsbanker i det globale nettverket av utviklingsbanker kalt Finance in Common. Samarbeid om energiskiftet kan oppnås gjennom Climate Club, som ble opprettet av G7 for å nå målene i Parisavtalen.
Men nye måter å utforme og innkreve internasjonal skatt på må utvikles, sammen med lederskapet i G20, for å innfri våre klimaløfter. På dette området må myndigheter slå ned på finansstrømmer som slipper unna legitime skattesystemer.
I tillegg til bedre håndhevelse av skatteregler og skatteinnkreving, vil utviklingsland trenge gode partnerskap som setter dem i stand til å skape verdier ved å foredle råvarer og viktige mineraler lokalt – og som forsterker vårt engasjement for å styrke helsetilbudet og matproduksjonen.
En ambisiøs påfylling av midler til Det internasjonale utviklingsfondet (IDA), en utvidelse av IMFs låneordning for lavinntektsland (Poverty Reduction and Growth Facility) og økt finansiering av Verdensbanken og IMFs andre låneordninger kan også spille en stor rolle i arbeidet med å hjelpe verdens fattigste land. Her er det klart at ved å inkludere klimasårbarhet i Verdensbankens/IMFs oppdrag vil man legge til rette for flere investeringer i prosjekter som hjelper fattige land med å bekjempe klimaendringer. Vi må også skape en ny internasjonal finansieringsordning for skog og betaling av økosystemtjenester. Det vil også være nødvendig å moderere eller redusere risikoen knyttet til slike investeringer, spesielt valutarisiko.
For å sikre at forpliktelser vil omsettes i konkrete resultater, har vi opprettet en felles arbeidskomité som inkluderer internasjonale og regionale organisasjoner, land og sivilsamfunn som kan følge dette veikartet.
G20-møtet må vise klart og tydelig at verdens ledere er seriøse og klare til å levere i henhold til Paris-agendaen for å oppnå «en klode, en familie, en fremtid».
Oversatt av Marius Gustavson
Denne kommentaren er også signert av: statsminister Pedro Sánchez (Spania og presidentskapet i EU), president Hakainde Hichilema (Zambia), president William Ruto (Kenya), president Macky Sall (Senegal), statsminister Abiy Ahmed (Etiopia), president Abdel Fattah al-Sisi (Egypt), president Patrice Talon (Benin) og statsminister Mia Mottley (Barbados).
PARIS – Et historisk toppmøte om internasjonal solidaritet som ble avholdt i Paris i slutten av juni, ble avsluttet med en erklæring – Paris Agenda for People and the Planet. For noen dager siden gjentok afrikanske ledere budskapet og forsterket denne dynamikken ved å slutte opp om Nairobi-erklæringen under det første afrikanske klimatoppmøtet i Kenya. G20-møtet, som finner sted i New Delhi 9.-10. september, er den neste store milepælen i arbeidet med å fremme denne agendaen før toppmøtet 18.-19. september om FNs bærekraftsmål – og før Summit of the Future i september 2024 og den fjerde Financing for Development Conference i 2025.
Toppmøtet i Paris viste klart og tydelig vårt mål: en verden der fattigdom blir avskaffet, planetens helse blir ivaretatt og sårbare land er bedre rustet til å håndtere krisene som oppstår som følge av klimaendringer og konflikter. For å realisere disse målene, må vi ta i bruk alle finansieringskilder, deriblant offisiell bistand, nasjonale ressurser og private investeringer. Vi må også fortsatt stå samlet. For å forhindre fragmentering, må styringen av de internasjonale finansinstitusjonene endres slik at de blir mer effektive, mer inkluderende, mer rettferdige og tilpasset dagens verden.
Vi har høye forventninger til G20-toppmøtet i New Delhi. Vi står spesielt side ved side med våre afrikanske partnere, som møttes i Nairobi 4.-6. september, i ønsket om å stå samlet i håndteringen av de globale klimautfordringene. G20s anerkjennelse av Den afrikanske union som permanent medlem vil være historisk, og vi oppfordrer alle våre partnere til sammen med oss å støtte opp om denne beslutningen. Vi er fast bestemt på å sørge for at de omfattende endringene vi foreslår, vil gagne alle sårbare utviklingsland i alle regioner, inkludert Latin-Amerika og Karibia.
Med dette som formål, har vi funnet frem til fire prinsipper som vil bidra til å vise veien fremover:
- Ingen land bør måtte velge mellom å bekjempe fattigdom og kjempe for å beskytte og bevare planeten.
- Ut fra ulike behov, kan det være at forskjellige land må følge ulike omstillingsveier samtidig som de står sammen om å oppnå målene nedfelt i Parisavtalen. (Dette er grunnen til at vi fremskynder arbeidet med Just Energy Transition Partnerships og Country Packages for Forest, Climate and Nature.)
SPRING SALE: Save 40% on all new Digital or Digital Plus subscriptions
Subscribe now to gain greater access to Project Syndicate – including every commentary and our entire On Point suite of subscriber-exclusive content – starting at just $49.99.
Subscribe Now
- Flere finansielle ressurser må til for å støtte sårbare økonomier, slik at befolkningen kan løftes ut av fattigdom samtidig som planeten blir beskyttet.
- Dersom vi skal klare å håndtere dagens globale utfordringer, fra å oppnå netto nullutslipp til å redusere ulikhet, må vi skalere opp bruken av private kapitalstrømmer til utviklingsland og fremvoksende økonomier.
For å støtte de konkrete tiltakene som det var enighet om eller som ble fremmet i Paris i juni og i Nairobi denne måneden, vil verden kreve en sterkere finansiell stimulans. Heldigvis har vi allerede nådd målet om spesielle trekkrettigheter («special drawing righs» – SDR – Det internasjonale pengefondets regneenhet) til en verdi av 100 milliarder dollar eller tilsvarende bidrag som skal kanaliseres til verdens mest sårbare land, spesielt i Afrika. Vi ber nå om ytterligere pengeløfter. Myndigheter som er i stand til å stille til rådighet ytterligere SDR rekanaliseringsmekanismer, bør gjøre det og innfri sine løfter raskt.
Det virker nå ganske sannsynlig at vi vil nå målet vårt om 100 milliarder dollar i klimafinansiering også i år. Vi vil følge nøye med på dette målet og etterstrebe å sørge for at de mest sårbare landene kan sikre seg tilgang til sin rettmessige andel.
Men vi må bruke denne kapitalen på en mer effektiv måte. Hver dollar som lånes ut av multilaterale utviklingsbanker, bør suppleres av minst en dollar i privat finansiering. På grunnlag av dette, forventer vi at de vil frembringe minst ytterligere 100 milliarder dollar i private penger hvert år i utviklingsland og fremvoksende økonomier.
Vi forventer også samlet sett en økning på 200 milliarder dollar i de multilaterale utviklingsbankenes utlånskapasitet de neste ti årene ved å optimalisere deres balanser og ved å gjøre dem i stand til å ta mer risiko. Hvis reformene av disse bankene, som nå blir diskutert, blir iverksatt, vil disse institusjonene muligens trenge mer kapital. Vi vektlegger på nytt betydningen av å gjennomføre omfattende infrastrukturprosjekter i Afrika, og vi ønsker å fortsette vårt samarbeid på dette området.
Vi må sørge for en større grad av forutsigbarhet knyttet til koordineringsmekanismene for restrukturering av gjeld for lavinntektsland (G20s felles rammeverk for gjeldskriser – Common Framework for Debt Treatments) og at dette skjer til rett tid. Og vi bør drøfte om denne mekanismen også bør omfatte lavere mellominntektsland. Vi må også fremskynde betalingsstans når det er nødvendig, bl.a. for å øke det finanspolitiske handlingsrommet for land som har gjeldsproblemer.
Det felles rammeverket har allerede hjulpet Tsjad og Zambia. Og det kan og må bli brukt andre steder. Sannheten er at land må støtte hverandre når et land er rammet av krise og katastrofe. Dette krever særskilte virkemidler for å styrke disse landenes evne til å håndtere kriser. Ett slikt virkemiddel er å innføre en klimakriseklausul i gjeldsavtaler.
Dette er utvilsomt en ambisiøs agenda. Alle finansinstitusjoner og aktører må jobbe sammen for å realisere den. Deler av denne felles innsatsen må dreie seg om å samordne multilaterale utviklingsbanker og offentlige utviklingsbanker i det globale nettverket av utviklingsbanker kalt Finance in Common. Samarbeid om energiskiftet kan oppnås gjennom Climate Club, som ble opprettet av G7 for å nå målene i Parisavtalen.
Men nye måter å utforme og innkreve internasjonal skatt på må utvikles, sammen med lederskapet i G20, for å innfri våre klimaløfter. På dette området må myndigheter slå ned på finansstrømmer som slipper unna legitime skattesystemer.
I tillegg til bedre håndhevelse av skatteregler og skatteinnkreving, vil utviklingsland trenge gode partnerskap som setter dem i stand til å skape verdier ved å foredle råvarer og viktige mineraler lokalt – og som forsterker vårt engasjement for å styrke helsetilbudet og matproduksjonen.
En ambisiøs påfylling av midler til Det internasjonale utviklingsfondet (IDA), en utvidelse av IMFs låneordning for lavinntektsland (Poverty Reduction and Growth Facility) og økt finansiering av Verdensbanken og IMFs andre låneordninger kan også spille en stor rolle i arbeidet med å hjelpe verdens fattigste land. Her er det klart at ved å inkludere klimasårbarhet i Verdensbankens/IMFs oppdrag vil man legge til rette for flere investeringer i prosjekter som hjelper fattige land med å bekjempe klimaendringer. Vi må også skape en ny internasjonal finansieringsordning for skog og betaling av økosystemtjenester. Det vil også være nødvendig å moderere eller redusere risikoen knyttet til slike investeringer, spesielt valutarisiko.
For å sikre at forpliktelser vil omsettes i konkrete resultater, har vi opprettet en felles arbeidskomité som inkluderer internasjonale og regionale organisasjoner, land og sivilsamfunn som kan følge dette veikartet.
G20-møtet må vise klart og tydelig at verdens ledere er seriøse og klare til å levere i henhold til Paris-agendaen for å oppnå «en klode, en familie, en fremtid».
Oversatt av Marius Gustavson
Denne kommentaren er også signert av: statsminister Pedro Sánchez (Spania og presidentskapet i EU), president Hakainde Hichilema (Zambia), president William Ruto (Kenya), president Macky Sall (Senegal), statsminister Abiy Ahmed (Etiopia), president Abdel Fattah al-Sisi (Egypt), president Patrice Talon (Benin) og statsminister Mia Mottley (Barbados).