BERLIN – Da Russlands president Vladimir Putin ga ordre om å invadere Ukraina ved daggry 24. februar 2022 forandret det alt, ikke bare for Europa, men for verden. Den historiske klokken ble stilt tilbake.
I det øyeblikket en stor militærmakt startet en erobringskrig mot et fredelig naboland, var vi tilbake i en verden der makt hevdes gjennom vold og grenser blir trukket med blod. Det som skjedde, veltet de geopolitiske prinsippene som var rådende på slutten av 1900-tallet og tidlig på 2000-tallet. Ikke-voldelige forhandlinger og fred var nå «ute»; unilaterale styrkedemonstrasjoner var «in» igjen.
Selv om det har vært mange kriger de siste tiårene, har de for det meste vært regionale i omfang og funnet sted i utkanten av de geopolitiske «bruddlinjene». Det var ikke noe som pekte i retning av et globalt Sarajevo – en krig som krevde internasjonal intervensjon, som i Bosnia på 1990-tallet, men i langt større skala. De automatiske stabilisatorene fungerte som de skulle. Og USA, den eneste supermakten, sto – tilsynelatende – fortsatt som garantist for orden, frem til den verdenen vi kjenner gikk opp i sømmene rett foran øynene på oss. Og det uten et bedre alternativ i sikte.
BERLIN – Da Russlands president Vladimir Putin ga ordre om å invadere Ukraina ved daggry 24. februar 2022 forandret det alt, ikke bare for Europa, men for verden. Den historiske klokken ble stilt tilbake.
I det øyeblikket en stor militærmakt startet en erobringskrig mot et fredelig naboland, var vi tilbake i en verden der makt hevdes gjennom vold og grenser blir trukket med blod. Det som skjedde, veltet de geopolitiske prinsippene som var rådende på slutten av 1900-tallet og tidlig på 2000-tallet. Ikke-voldelige forhandlinger og fred var nå «ute»; unilaterale styrkedemonstrasjoner var «in» igjen.
Selv om det har vært mange kriger de siste tiårene, har de for det meste vært regionale i omfang og funnet sted i utkanten av de geopolitiske «bruddlinjene». Det var ikke noe som pekte i retning av et globalt Sarajevo – en krig som krevde internasjonal intervensjon, som i Bosnia på 1990-tallet, men i langt større skala. De automatiske stabilisatorene fungerte som de skulle. Og USA, den eneste supermakten, sto – tilsynelatende – fortsatt som garantist for orden, frem til den verdenen vi kjenner gikk opp i sømmene rett foran øynene på oss. Og det uten et bedre alternativ i sikte.