subacchi36_NOEL CELISAFP via Getty Images_evergrande NOEL CELISAFP via Getty Images

En finanskrise «made in China»?

LONDON – Samtidig som Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken forbereder seg på  sitt årlige møte neste uke, er verdens øyne rettet mot Evergrande — Kinas nest største eiendomsutvikler. Selskapet skylder rundt 300 milliarder dollar til banker, obligasjonseiere, ansatte og leverandører, som det tilsynelatende ikke er i stand til å betale. Eiendomsgiganten står på randen av konkurs. Dermed dukker det opp et mulig scenario som verden i liten grad har vurdert til nå: en finanskrise «made in China».

Kommentatorer har vært raskt ute med å trekke paralleller til tidligere kriser. Noen sammenligner Evergrande med Lehman Brothers, som gikk overende i 2008 — en hendelse som utløste en enorm bank- og finanskrise. Andre minnes hedgefondet Long-Term Capital Management som holdt på å kollapse i 1998 og som ble reddet av den amerikanske sentralbanken. (Federal Reserve iverksatte en redningsaksjon for å beskytte finansmarkedet.) Og noen peker tilbake på eiendomskrakket i Japan på 1990-tallet.

I alle disse tilfellene, førte en kombinasjon av overdreven lånefinansiering og overprisede verdipapirer (og andre formuesobjekter) til ustabilitet. Men ingen av disse hendelsene er en god parallell og kan kun gi begrenset innsikt i den situasjonen Evergrande befinner seg i. Årsaken til dette er det særegne kinesiske bank- og finanssystemet, som i større grad er drevet av politikk enn av markedsmekanismer.

Mens amerikanske myndigheter kan redde finansselskaper når de er truet av kollaps, griper kinesiske myndigheter jevnlig inn i landets kapitalmarkeder og har lav toleranse for faktorer som kan sette den finansielle stabiliteten i fare. De pengepolitiske myndighetene i Kina er derfor godt vant med å håndtere de finansielle problemene til kinesiske bedrifter — å verne om de kriserammede bedriftene og forhindre at krisen brer om seg, sikre lave lånekostnader og iverksette selektive redningsaksjoner.

I tilknytning til slike redningsaksjoner, bekymrer nok kinesiske myndigheter seg lite om en bedrift virkelig er «too big to fail», slik amerikanske myndigheter gjorde dagene før Lehman Brothers gikk overende. Kinesiske myndigheter vil heller ta sjansen på atferdsrisiko enn å sette den finansielle stabiliteten i fare.

Derfor har man god grunn til å anta at kinesiske myndigheter vil gripe inn for å håndtere Evergrandes kollaps. Men hendelsen vil uansett skade den kinesiske økonomien på to avgjørende måter.

Subscribe to Project Syndicate
Bundle2021_web4

Subscribe to Project Syndicate

Enjoy unlimited access to the ideas and opinions of the world’s leading thinkers, including weekly long reads, book reviews, topical collections, and interviews; The Year Ahead annual print magazine; the complete PS archive; and more – for less than $9 a month.

Subscribe Now

For det første, blir tilliten til kinesiske finansmarkeder svekket. Utenlandske investorer blir ikke skjermet for konsekvensene av kollapsen. Investorene opererer i stor grad i Kinas offshore kredittmarked, der de er ekstra eksponert for risikoen knyttet til Evergrande. Avkastningen på Kinas høyrisikoobligasjoner utstedt i dollar har steget til rundt 15 % — det høyeste nivået på rundt ti år.

Siden opprettelsen i 2010, har offshore-markedet spilt en sentral rolle i Kinas strategi om å gjøre valutaen (renminbi) til en likvid og fritt tilgjengelig internasjonal valuta. Dette markedet gjør det nemlig mulig å omgå den kinesiske kapitalkontrollen. Men utenlandske investorer har vært ekstremt forsiktige med å handle med verdipapirer utstedt i renminbi i dette markedet. Evergrande-hendelsen vil forsterke disse betenkelighetene, i det minste i nær framtid. Dermed må kinesiske myndigheter revurdere sin renminbi-strategi.

For det andre, blir Kinas realøkonomi skadet. Eiendomssektoren utgjør nesten 30 % av Kinas BNP. Til sammenligning er tallet 19 % i USA. Og eiendomssektoren bidrar med rundt 6,5 % til Kinas BNP. (Hvis vi tar med indirekte bidrag til den samlede verdiskapingen, som realinvesteringer, er sektorens bidrag enda større.)

Sammenbruddet til Evergrande kan derfor ha alvorlige konsekvenser for vekst og sysselsetting. Hvis det utløser et fall i aksje- og eiendomspriser, kan det gå utover forbrukertilliten og svekke det samlede forbruket. (Boliger utgjør 78 % av den samlede formuen i Kina. Til sammenligning er tallet for USA 35 %.)

Spørsmålet er om Kina vil være i stand til å begrense skadevirkningene ved Evergrande-krisen og forhindre at de også slår inn i globale finansmarkeder. Så langt synes forventningene å være at kinesiske myndigheter vil klare å håndtere problemet på en relativt god måte. Logikken er som følger: Selv om Evergrande kollapser, er det nasjonale bank- og finanssystemet robust og motstandsdyktig nok til å stå imot. I tillegg antar man at tiltakene som settes inn for å motvirke ustabiliteten vil være effektive og kunne måle seg med Federal Reserves krisehjelp til de amerikanske bankene i 2008 — både i omfang og tempo. Kinesiske myndigheter har flere redskaper de kan ta i bruk, deriblant pengepolitisk og finanspolitisk stimulering.

Men det er ingen garanti for at myndighetene vil iverksette tiltak raskt nok. Vi må også ta høyde for at politiske hensyn muligens kan hemme responsen. Dersom det skulle skje, vil resten av verden merke konsekvensene.

Siden den globale finanskrisen i 2008, har det kinesiske finanssystemet vokst og blitt et av verdens største. Finansaktiva utgjør nesten 470 % av BNP. Og systemet har blitt mer integrert med resten av verden gjennom investeringer og lån — pengestrømmer til og fra utlandet. Men selv om det kinesiske finanssystemet nå er systemisk viktig, er det ikke klart om det internasjonale finansielle sikkerhetsnettet har utvidet sin kapasitet i tilstrekkelig grad og tilpasset seg denne utviklingen godt nok. (Dette sikkerhetsnettet er knyttet til multilaterale finansinstitusjoner som Det internasjonale pengefondet.)

Ifølge beregninger beløper sikkerhetsnettet seg i dag til rundt 2700 milliarder dollar. (Dette er basert på finansielle ressurser som er umiddelbart tilgjengelige. I tillegg kommer ressurser som medlemsland allerede har forpliktet seg til.) Dette er mindre enn Kinas valutareserver, som i dag beløper seg til rundt 3200 milliarder dollar. Er dette nok til å avverge en katastrofe dersom det skulle oppstå en systemisk krise «made in China»? Vil USA, som IMFs største aksjonær, i det hele tatt gå med på å gi fondet tilstrekkelig med ressurser og utvide dets hjelpekapasitet for å håndtere en slik krise?

Heldigvis er en global finanskrise «made in China» lite sannsynlig, virker det som. Men vi bør ikke se bort fra muligheten for et slikt scenario uten videre. For hvor mange usannsynlige hendelser har ikke funnet sted i løpet av de siste 20 årene? Evergrande-krisen bør i det minste få oss ut av dvalen og gjøre oss mer oppmerksomme på globale finansielle farer. Vi bør styrke motstandskraften, ikke politisere det multilaterale finansielle sikkerhetsnettet. Og dersom en systemisk finanskrise oppstår i Kina, må vi vite hvem som vil ta affære og redde resten av verden — og hvordan de vil gjøre det.

Oversatt av Marius Gustavson

https://prosyn.org/WkYPXH0nb