goldberg6_chesnot_getty Images_women pandemic Chesnot/Getty Images

Pandemien rammer kvinner hardt

NEW HAVEN – Selv om antall smittetilfeller og koronadødsfall er på full fart opp i mange deler av verden, er nyheter om en virkningsfull vaksine et lys i tunellen. Vi får håpe den akutte fasen av krisen snart er over og at vi da kan vie vår oppmerksomhet til pandemienes langsiktige virkninger, ikke minst de som rammer kvinner uforholdsmessig hardt.

Pandemien har forsterket et vedvarende problem for kvinner rundt om i verden: De har ikke de samme mulighetene til å delta i økonomien og i det offentlige liv som menn. I en nylig publisert forskningsstudie, som benytter seg av Verdensbankens database knyttet til prosjektet Women, Business and the Law, viser mine medforfattere og jeg at det fortsatt er store forskjeller i den rettslige behandlingen av kvinner og menn. I snitt har kvinner kun tre fjerdedeler av de rettslige rettighetene til menn. Samtidig er kvinner gjenstand for betydelige lønnsforskjeller og et arbeidsliv som ikke er tilrettelagt for foreldre med barn.

Bildet er enda mer dystert i noen av verdens mest folkerike land — deriblant India, Pakistan og Kina — og i de fleste land i Midtøsten og Nord-Afrika. Disse funnene dreier seg bare om diskrimineringen som dekkes av lovverket. Andre former for diskriminering i hjemmet og på jobben er antageligvis langt mer utbredt, selv i avanserte økonomier.

Til tross for at medisinsk forskning viser lavere koronadødelighet blant kvinner, er det mange eksperter som advarer om at pandemien på mange måter rammer kvinner hardere enn menn. Helsepersonell er svært utsatt for smittefare. Dette er en yrkesgruppe med uforholdsmessig mange kvinner. I tillegg har nedstengningstiltakene ført til svekket barselpleie og økt forekomst av mishandling i hjemmet.

Koronakrisen har også rammet kvinner hardere økonomisk. I nedgangstider er det typisk flere menn enn kvinner som mister jobben, fordi konjunkturnedganger gjerne rammer sektorer (som byggebransjen og industrien) der det jobber flere menn. Men pandemien har i hovedsak rammet tjenestenæringer som hotell- og serveringsbransjen, der det jobber langt flere kvinner enn menn. Nylige beregninger basert på amerikanske og indiske data indikerer at det er 1,8 ganger så mange kvinnelige arbeidsplasser som har gått tapt som mannlige.

I økonomisk litteratur kan vi lese om de langvarige virkningene når arbeidsplasser går tapt i nedgangstider; de som mister jobben, mister over tid relevant kompetanse og relevante kontakter. Disse negative virkningene vil kunne gå hardt utover kvinners økonomiske muligheter i lang tid framover.

Subscribe to Project Syndicate
Bundle2021_web_discount

Subscribe to Project Syndicate

Enjoy unlimited access to the ideas and opinions of the world's leading thinkers, including weekly long reads, book reviews, and interviews; The Year Ahead annual print magazine; the complete PS archive; and more – All for less than $9 a month.

Subscribe Now

I lavinntektsland er sannsynligvis situasjonen verre enn det tallene gir inntrykk av. I disse landene arbeider de fleste i den uformelle sektoren. Det vil si at de ikke fanges opp av den offisielle statistikken. De som arbeider i den uformelle sektoren, kan som regel ikke jobbe hjemmefra når samfunnet stenger ned. Og dersom du jobber svart, har du heller ikke krav på offentlige stønader. Statlige stønader krever dessuten gyldig ID og gjerne tilgang til digitale tjenester. Men ifølge beregninger mangler 45 % av alle kvinner over 15 år ID-papirer i lavinntektsland, mens det samme gjelder kun 30 % av menn.

Stengte skoler har også større negative konsekvenser for kvinner og jenter. Selv om skoler kun stenger ned i korte perioder, kan nedstengninger i områder der det bor mange med lav inntekt resultere i langvarig tap av humankapital for jenter. Tidligere forskning, basert på Ebola-utbruddet i Sierra Leone i 2014, avdekket en økning i antall graviditeter utenfor ekteskap — og da skolene åpnet igjen, returnerte guttene til klasserommet, mens mange jenter ikke gjorde det.

Nedstenging av samfunn og skoler går også hardt utover barna. Når man må holde seg borte fra barnepiker, barnevakter, naboer, venner og besteforeldre, må mange familier passe barna selv. Og de må undervise barna hjemme. Tradisjonelle kjønnsroller tilsier at kvinner må ta mesteparten av denne byrden. Ikke overraskende har mange kvinner falt helt ut av arbeidsmarkedet. Data fra det amerikanske byrået for arbeidsstatistikk (BLS) viser at fire ganger så mange kvinner som menn forlot arbeidsstyrken i september 2020.

Skal vi gjøre noe med denne skjeve byrden og disse forskjellene, må vi løfte fram kjønnsrelaterte spørsmål i den politiske debatten, i mediene og i akademisk forskning. De kjønnsrelaterte aspektene ved pandemien har blitt viet langt mindre oppmerksomhet enn de etniske og sosioøkonomiske aspektene. Når vi omsider retter blikket mot hva som skal skje etter at pandemien er over — og hva som skal til for at økonomien kan hente seg inn igjen — bør vi benytte anledningen til å gjennomføre endringer som vil bidra til å forbedre kvinners kår.

Å sørge for en mer fleksibel arbeidsdag bør være et av våre fremste mål. Forskning viser hvordan kvinners karriereutsikter svekkes når de får barn. En mer fleksibel arbeidsdag vil gjøre det mulig for kvinner å fortsette sine karrierer uten å måtte forsake tid med familien. Under pandemien har mange jobbet hjemmefra. Det viser hvordan dagens teknologi kan legge til rette for en mer fleksibel arbeidsdag. De mange utfordringene som foreldre står overfor under pandemien, viser også hvor viktig barnepass er for økonomien.

En positiv følge av pandemien kan være at vi endrer vårt syn på husarbeid og barneoppdragelse. Ved å gjøre barnepass fritt tilgjengelig er det mulig for mødre å pleie sin egen karriere, uansett om de jobber hjemmefra eller ikke. Det kan også bidra til å skape meningsfulle jobber som ikke står i fare for å bli tatt over av roboter eller settes ut til andre land.

Men vi må passe på at viktige reformer og politiske tiltak som kan fremme likestilling ikke blir nedprioritert når andre politiske saker gjør seg gjeldende. Vi må også jobbe videre med å gi alle jenter i lavinntektsland muligheten til å gå på skolen når den åpner igjen.

Disse tiltakene kan gjennomføres uten alt for høye kostnader. Men skal vi virkelig få til endring, må vi vektlegge kjønnsaspektene ved pandemien, noe vi ikke har gjort så langt.

Oversatt av Marius Gustavson

https://prosyn.org/pNqkb1snb