nye234_ Chris McGrathGetty Images_ukraine war Chris McGrath/Getty Images

Hva forårsaket krigen i Ukraina?

CAMBRIDGE – Russlands krig i Ukraina er den mest ødeleggende konflikten man har vært vitne til i Europa siden 1945. I Vesten er det mange som mener at den ble satt i gang av Russlands president Vladimir Putin fordi han ville gå til krig. Putin sier på sin side at NATOs beslutning i 2008 om et eventuelt medlemskap for Ukraina skapte en eksistensiell trussel langs Russlands grenser. Mens andre sporer konflikten tilbake til den kalde krigens slutt og Vestens manglende evne til å støtte Russland tilstrekkelig etter Sovjetunionens kollaps. Hvordan kan vi finne ut av opprinnelsen til en krig som kan vare i mange år?

Første verdenskrig fant sted for mer enn 100 år siden. Men historikere skriver fortsatt bøker i en pågående debatt om hva som forårsaket krigen. Brøt den ut fordi en serbisk terrorist drepte den østerrikske tronarvingen (erkehertugen) i 1914? Eller hadde krigen mer å gjøre med en fremvoksende tysk stormakt som utfordret Storbritannia? Eller kan den knyttes til økt nasjonalisme i Europa? Svaret er «alle disse faktorene pluss noen flere». Men denne krigen var ikke uunngåelig før den til slutt brøt ut i august 1914. Og selv da var det ikke uunngåelig at den måtte vare i fire år og være så blodig.

For å få orden i dette, kan det hjelpe å skille mellom dype, mellomliggende og umiddelbare årsaker. Tenk på hvordan man lager et bål. Å stable opp vedkubbene er en dyp årsak. Opptenningsved og papir er en mellomliggende årsak. Og fyrstikken som blir tent er en utløsende årsak. Men selv da er ikke det brennende bålet uunngåelig. En sterk vind kan blåse ut fyrstikken. Eller en uventet regnstorm kan ha gjort veden våt.

Historiker Christopher Clark har skrevet boken The Sleepwalkers om opprinnelsen til første verdenskrig. Her har han følgende å si om det som skjedde i 1914: «fremtiden var fortsatt åpen — men bare så vidt». Feilslått utenrikspolitikk og dårlige politiske beslutninger var en avgjørende årsak til katastrofen.

Når det gjelder krigen i Ukraina, er det ingen tvil om at Putin tente fyrstikken da han beordret russiske tropper å invadere landet 24. februar. I likhet med lederne av de europeiske stormaktene i 1914, trodde han antageligvis at dette ville bli en kortvarig krig med en rask seier — ikke ulikt da sovjetiske styrker gikk inn i Budapest i 1956 og Praha i 1968. Luftbårne tropper skulle ta kontroll over flyplassen og fremrykkende stridsvogner skulle innta Kyiv, fjerne Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj og innsette en marionettregjering

Putin fortalte det russiske folket at han hadde iverksatt en «militær spesialoperasjon» for å «avnazifisere» Ukraina og forhindre NATO fra å utvide frem til Russlands grenser. Men med tanke på hvor alvorlig han feilberegnet situasjonen, må vi spørre oss hva han egentlig tenkte. Vi vet fra Putins egne skriftlige uttalelser og fra ulike biografer som Philip Short at den mellomliggende årsaken var at han nektet å anse Ukraina som en legitim stat.

Secure your copy of PS Quarterly: Age of Extremes
PS_Quarterly_Q2-24_1333x1000_No-Text

Secure your copy of PS Quarterly: Age of Extremes

The newest issue of our magazine, PS Quarterly: Age of Extremes, is here. To gain digital access to all of the magazine’s content, and receive your print copy, subscribe to PS Premium now.

Subscribe Now

Putin var svært misfornøyd med at Sovjetunionen hadde gått i oppløsning. Han hadde vært i Sovjetunionens tjeneste som KGB-offiser. Og gitt det nære kulturelle slektskapet mellom Ukraina og Russland, anså han Ukraina som en uekte stat. Ukraina hadde i tillegg vist seg å være utakknemlig. Landet hadde fornærmet Russland med Maidan-opprøret i 2014 da en pro-russisk regjering ble avsatt. Og gjennom å opprette tettere økonomiske bånd til EU (gjennom økt handel).

Putin ønsker å gjenopprette det han kaller den «Russiske verdenen» og er opptatt av sitt ettermæle ettersom han nærmer seg 70 år. Tidligere ledere, som Peter den store, hadde utvidet Russlands makt i sin egen tid. Som følge av de svake vestlige sanksjonene etter Russlands invasjon av Ukraina og annekteringen av Krim-halvøya i 2014, virker det som om Putin har spurt seg selv: Hvorfor ikke gå videre?

Utsiktene til NATO-utvidelse var i mindre grad en mellomliggende årsak. Vesten opprettet riktignok NATO-Russland-rådet der russiske offiserer kunne delta i enkelte NATO-møter, og Russland forventet mer av denne relasjonen. Og selv om den amerikanske utenriksministeren James Baker på starten av 1990-tallet hadde sagt til sin russiske kollega at NATO ikke ville utvide, har historikere som Mary Sarotte vist at Baker raskt reverserte sine verbale forsikringer, som aldri ble artikulert i noen skriftlig avtale.

Da USAs president Bill Clinton diskuterte dette med Russlands president Boris Jeltsin på 1990-tallet, var det en til dels motvillig russisk aksept for at NATO kom til å utvide noe, men med ulike forventninger på de to sidene. Beslutningen under NATO-toppmøtet i 2008 i Bucuresti om å inkludere Ukraina (og Georgia) som potensielle fremtidige medlemsland bekreftet Putins verste forventninger til Vesten.

Selv om man kan mene at NATOs beslutning i 2008 var feilaktig, gikk Putins holdningsendring forut for dette. Han hadde hjulpet USA etter angrepet 11. september 2001. Men talen han holdt under sikkerhetskonferansen i München i 2007 viser at han allerede hadde surnet i sitt syn på Vesten før toppmøtet i Bucuresti. En mulig NATO-utvidelse var dermed kun en av flere mellomliggende årsaker — en som fikk mindre betydning etter toppmøtet i Bucuresti da Frankrike og Tyskland kunngjorde at de ville legge ned veto mot Ukrainas NATO-medlemskap.

Bakteppet til alt dette var de fjerne eller dype årsakene som kom i kjølvannet av slutten på den kalde krigen. Først var det en stor grad av optimisme både i Russland og i Vesten om at Sovjetunionens kollaps ville legge til rette for fremveksten av demokrati og markedsøkonomi i Russland. I de første årene etter den kalde krigen var både Clinton og Jeltsin innstilt på å utvikle gode relasjoner. Men selv om USA ga lån og økonomisk hjelp til Russland under regjeringstiden til statsminister Jegor Gajdar, forventet russere mye mer.

Og etter sytti år med planøkonomisk styring var et raskt skifte til en velfungerende markedsøkonomi ikke mulig. Forsøk på å tvinge gjennom slike raske endringer måtte av nødvendighet føre til enorme forstyrrelser, korrupsjon og ekstrem ulikhet. Mens enkelte oligarker og politikere ble eventyrlig rike som følge av den raske privatiseringen av statseide bedrifter (og annen statseid formue), fikk russere flest lavere levestandard.

I februar 1997, under en sammenkomst i Davos, kunne guvernøren av Nizjnij Novgorod, Boris Nemtsov (som senere ble drept), fortelle at ingen i Russland betalte skatt og at myndighetene ikke betalte ut lønn i tide. Året etter (i september 1998) kom det liberale parlamentsmedlemmet Grigorij Javlinskij med følgende uttalelse under en middag ved Harvard Kennedy School: «Russland er fullstendig korrupt og Jeltsin har ingen visjon». Ute av stand til å takle det politiske presset som følge av stadig verre økonomiske tilstander og med stadig dårligere helse, vendte Jeltsin seg til Putin, den ukjente tidligere KGB-agenten, for å få hjelp til å gjenopprette orden.

Ikke noe av dette betyr at krigen i Ukraina var uunngåelig. Men den ble stadig mer sannsynlig over tid. 24. februar 2022 feilberegnet Putin situasjonen og tente fyrstikken som startet katastrofebrannen. Det er vanskelig å se for seg at han vil slukke den.

Oversatt av Marius Gustavson

https://prosyn.org/aRv4ZX0nb