WASHINGTON, DC – USAs president, Joe Biden, avholdt nylig et toppmøte for demokratiet (Summit for Democracy). Møtet fant sted på et tidspunkt da demokratiet synes å være på retrett. Autokratiske ledere, som Kinas president Xi Jinping, hevder at landet har et system som er bedre rustet mot pandemier, bedre til å skape økonomisk vekst og som kan sørge for en større grad av sikkerhet enn de liberale demokratiene. Kinas imponerende økonomiske utvikling de siste 30 årene kan tolkes i retning av at dette stemmer. Men dersom vi vil vurdere hvilke utfordringer demokratiet står overfor i dag, må vi skille mellom to former for autokratiske modeller.
Den første modellen er representert ved regimer som det vi finner i Kina, der kommunistpartiets lederskap og maktstilling ikke kan utfordres. Som tidligere i Sovjetunionen, er det kun parti-interne valg som avholdes (som f.eks. hvem som skal sitte i politbyrået). Hvor kompetetive disse interne partivalgene er, har endret seg over tid. Nå som Xi synes å ha tilstrekkelig personlig makt til å kontrollere valgresultatene, er valgene kun en mekanisme for å innsette egne allierte i nøkkelposisjoner.
Det er stor forskjell på et regime der det er en person som styrer og der det er et stort, selvopprettholdende parti som åpner opp for en viss grad av «demokrati» innad i partiet (den opprinnelige leninistiske modellen). Selv bak lukkede dører, kan relativt frie interne partidebatter lede til mer fornuftige beslutninger og gjenspeile ønskene til en større andel av befolkningen.
WASHINGTON, DC – USAs president, Joe Biden, avholdt nylig et toppmøte for demokratiet (Summit for Democracy). Møtet fant sted på et tidspunkt da demokratiet synes å være på retrett. Autokratiske ledere, som Kinas president Xi Jinping, hevder at landet har et system som er bedre rustet mot pandemier, bedre til å skape økonomisk vekst og som kan sørge for en større grad av sikkerhet enn de liberale demokratiene. Kinas imponerende økonomiske utvikling de siste 30 årene kan tolkes i retning av at dette stemmer. Men dersom vi vil vurdere hvilke utfordringer demokratiet står overfor i dag, må vi skille mellom to former for autokratiske modeller.
Den første modellen er representert ved regimer som det vi finner i Kina, der kommunistpartiets lederskap og maktstilling ikke kan utfordres. Som tidligere i Sovjetunionen, er det kun parti-interne valg som avholdes (som f.eks. hvem som skal sitte i politbyrået). Hvor kompetetive disse interne partivalgene er, har endret seg over tid. Nå som Xi synes å ha tilstrekkelig personlig makt til å kontrollere valgresultatene, er valgene kun en mekanisme for å innsette egne allierte i nøkkelposisjoner.
Det er stor forskjell på et regime der det er en person som styrer og der det er et stort, selvopprettholdende parti som åpner opp for en viss grad av «demokrati» innad i partiet (den opprinnelige leninistiske modellen). Selv bak lukkede dører, kan relativt frie interne partidebatter lede til mer fornuftige beslutninger og gjenspeile ønskene til en større andel av befolkningen.