LONDON – Koronapandemien har hatt en voldsom, uforutsigbar og varig innvirkning på mange lands økonomier. Denne utviklingen har gitt myndighetene både en mulighet og en plikt til å revurdere hvilke formål finanspolitikken skal tjene fremover.
Det er på tide med en ny tilnærming. Siden Margaret Thatcher og Ronald Reagan satt ved makten på 80-tallet, har den rådende økonomiske tenkningen satt en effektiv stopper for myndighetenes aktive investeringsrolle og gjort balanserte budsjetter til et mål i seg selv. Denne likegyldigheten til både retningen og nivået på den økonomiske aktiviteten, gjorde krakket i 2008-2009 mer eller mindre uunngåelig. Og den påfølgende sparepolitikken svekket økonomien på vei ut av krisen.
Under koronakrisen har vi vært vitne til en kollaps av både tilbud og etterspørsel. Denne utviklingen får den nyliberale ortodokse tenkningen til å fremstå som enda mer uforsvarlig. Likevel er det få tegn på noen ny form for finanspolitisk tenkning. Det er riktignok iverksatt en rekke økonomiske krisetiltak. Men med mindre denne offentlige pengebruken blir kanalisert på en strukturert måte, vil man få de samme resultatene som etter finanskrisen i 2008: likviditeten vil drive opp prisene i finansmarkedene uten å hjelpe realøkonomien.
LONDON – Koronapandemien har hatt en voldsom, uforutsigbar og varig innvirkning på mange lands økonomier. Denne utviklingen har gitt myndighetene både en mulighet og en plikt til å revurdere hvilke formål finanspolitikken skal tjene fremover.
Det er på tide med en ny tilnærming. Siden Margaret Thatcher og Ronald Reagan satt ved makten på 80-tallet, har den rådende økonomiske tenkningen satt en effektiv stopper for myndighetenes aktive investeringsrolle og gjort balanserte budsjetter til et mål i seg selv. Denne likegyldigheten til både retningen og nivået på den økonomiske aktiviteten, gjorde krakket i 2008-2009 mer eller mindre uunngåelig. Og den påfølgende sparepolitikken svekket økonomien på vei ut av krisen.
Under koronakrisen har vi vært vitne til en kollaps av både tilbud og etterspørsel. Denne utviklingen får den nyliberale ortodokse tenkningen til å fremstå som enda mer uforsvarlig. Likevel er det få tegn på noen ny form for finanspolitisk tenkning. Det er riktignok iverksatt en rekke økonomiske krisetiltak. Men med mindre denne offentlige pengebruken blir kanalisert på en strukturert måte, vil man få de samme resultatene som etter finanskrisen i 2008: likviditeten vil drive opp prisene i finansmarkedene uten å hjelpe realøkonomien.