Hva er produktivisme?

CAMBRIDGE – Jeg skrev nylig om den mulige framveksten av et nytt paradigme for økonomisk politikk, med støtte både på venstre- og høyresiden, som kan ta over etter nyliberalismen. Det nye rammeverket gir myndigheter og lokalsamfunn større ansvar for å utforme investeringer og produksjon der målet er å fremme gode jobber, det grønne skiftet og et tryggere og mer robust samfunn. Dette er også en tilnærming som er basert på langt mer markedskritiske tanker (og skepsis overfor store selskaper) enn paradigmet som nå er på vei ut. Jeg kalte det for «produktivisme», selv om andre sikkert kan komme opp med litt mer tiltalende navn.

Opp gjennom historien har den økonomiske ideologiske pendelen svingt fra at man forguder markedet til at man har mer tillit til staten — og tilbake igjen. Rent overfladisk virker det nå som om vi er midt oppe i nok en periodisk reorientering. Det var kanskje uunngåelig at nyliberalismens utskeielser ville trigge en backlash. Dette var en tilnærming som ga økt ulikhet og økt markedsmakt og som var preget av en manglende evne til å ta på alvor faktorer som truer våre fysiske og sosiale omgivelser.

Men dersom nye paradigmer skal kunne etablere seg, kreves det at noen utvikler nye tilnærminger, ikke bare at man etterligner det som har blitt gjort tidligere. Da New Deal og velferdsstaten erstattet den tidligere uregulerte kapitalismen, gikk ikke politikere og byråkrater bare tilbake til tidligere tiders merkantilistiske økonomiske politikk. De etablerte nye reguleringsregimer og velferdsordninger (inkludert sosialforsikring). Og de gikk over til en eksplisitt form for makroøkonomisk styring i form av keynesianisme.