CAMBRIDGE – Nasjonalismen er på frammarsj i de utviklede landene. Dette er bemerkelsesverdig, for dagens mest akutte utfordringer, som klimaendringene og koronapandemien, er globale problemer som krever globale løsninger.
To tredjedeler av verdens befolkning bor andre steder enn i de utviklede landene og Kina. Her er det i ferd med å koke over. Folk mangler vaksiner. Og folk er sinte. Denne utviklingen kan slå tilbake på de rike landene når som helst.
Biden-administrasjonens ambisjoner om å håndtere det amerikanske ulikhetsproblemet er gode nyheter. Men de økonomiske planene fordrer at man klarer å dekke inn de langsiktige kostnadene gjennom høyere skatt eller sterkere vekst — to store forbehold.
Den europeiske kriseplanen — Next Generation EU — er mindre i omfang en Bidens økonomiske planer, men fortsatt av betydelig størrelse. Den er også et kjærkomment tiltak og tar sikte på å hjelpe medlemsland som har blitt uforholdsmessig hardt rammet av pandemien, som Italia og Spania.
Innbyggerne i de utviklede landene utgjør 16 % av verdens befolkning. De har hatt det tøft under pandemien, men kan nå se fram mot lysere tider. I Kina finner vi 18 % av verdens befolkning. Den kinesiske økonomien er den første av en viss størrelse som har hentet seg inn igjen etter koronautbruddet. Det skyldes bl.a. god epidemiberedskap og statlig kapasitet til å holde viruset i sjakk.
Men hva med de andre landene i verden? I aprilutgaven av World Economic Outlook påpeker Det internasjonale pengefondet at det har oppstått et farlig gap mellom rike og fattige land. Den forferdelige koronabølgen i India kan være en forsmak på det mange utviklingsland har i vente. Fattigdommen har skutt i været. Og de fleste av disse landene vil nok ikke returnere til det pre-pandemiske produksjonsnivået før i slutten av 2022 — eller senere.
Access every new PS commentary, our entire On Point suite of subscriber-exclusive content – including Longer Reads, Insider Interviews, Big Picture/Big Question, and Say More – and the full PS archive.
Subscribe Now
Så langt dette århundret har fortellingen om utviklingslandene vært preget av økonomisk «catch-up» — i langt større grad enn det man så for seg på 80- og 90-tallet. Men koronakrisen har rammet utviklingslandene hardt. Og de rike landene har skjønt at de må spille på lag med utviklingslandene for å håndtere pandemien og den overhengende klimakatastrofen — samt slå ned på terrorgrupper og «røverstater». Dette skjer i en verden der misnøyen med de globale skjevhetene brer om seg, skjevheter som pandemien har gjort oss enda mer klar over.
For å gjøre vondt verre, har mange utviklingsland (inkludert framvoksende økonomier) opparbeidet seg svært høy utenlandsgjeld. Dette skjedde allerede før pandemien. Mens styringsrenta er null eller negativ i de rike landene, er den i snitt mer enn 4 % i framvoksende og utviklende økonomier. Styringsrenta er en kortsiktig, over-natten rente. De langsiktige lånekostnadene er langt høyere. Og langsiktige lån er det som må til for å skape utvikling. En rekke land, deriblant Argentina, Zambia og Libanon, har allerede misligholdt gjelden sin. Mange flere land kan følge etter når den ujevne økonomiske innhentingen bidrar til å presse opp de globale rentene.
Hvordan skal fattigere land kunne betale for COVID-19-vaksiner og økonomiske krisepakker, for ikke å snakke om det grønne skiftet? Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet er under hardt press for å finne løsninger — og har i det minste gjort en god jobb med å forklare problemet. Men de mangler den finansielle organiseringen som kreves for å håndtere utfordringer av denne størrelsesorden. På kort sikt kan nye tildelinger av «special drawing rights» (pengefondets valutareserve) hjelpe noe, men dette finansielle instrumentet er for lite utviklet og for dårlig utformet til at man kan bruke det rutinemessig.
Bretton Woods-institusjonene, som ble opprettet mot slutten av andre verdenskrig, var først og fremst ment å fungere som långivere. Rike land har overført penger til sine egne innbyggere under pandemien. Det samme bør man gjøre med utviklingslandene. Høyere gjeld vil bare forverre den finansielle situasjonen de befinner seg i og øke sannsynligheten for at statsgjelden blir misligholdt i kjølvannet av pandemien. Det er også vanskelig å avgjøre hvilke av de mange offentlige og private långiverne som skal prioriteres. Jeremy Bulow (ved Stanford University) og jeg har lenge tatt til orde for at rene tilskudd er en mer ryddig måte å hjelpe disse landene på enn låneinstrumenter.
Så hva bør gjøres? For det første, bør de rike landene ta vaksinekostnadene til utviklingslandene. Dette kan man delvis gjøre ved å fullfinansiere den multilaterale COVAX-ordningen, noe som vil koste milliarder av dollar. Men dette blekner sammenlignet med de enorme nasjonale krisepakkene i de rike landene.
Avanserte økonomier bør ikke bare betale for vaksinene, men også sørge for omfattende subsidier og teknisk assistanse i distribusjonen og anvendelsen av dem. Av flere grunner, ikke minst at det vil komme flere pandemier, er dette en mer effektiv løsning enn å legge beslag på den intellektuelle eiendomsretten til selskapene som har utviklet vaksinene.
Avanserte økonomier har satt av mange tusen milliarder dollar til å utvikle grønn energi i sine egne land. De bør samtidig spa opp noen hundre milliarder dollar i året til å støtte det grønne skiftet i framvoksende økonomier. Denne hjelpen kan finansieres av karbonavgifter, som ideelt sett burde formidles via en global karbonbank — en ny global institusjon som har som oppgave å hjelpe utviklingsland å avkarbonisere.
Det er også viktig at man opprettholder den globale handelen, som er den viktigste årsaken til at man har redusert ulikheten på tvers av land. Myndigheter bør håndtere ulikheten i hjemlandet ved å øke overføringer og utvide det sosiale sikkerhetsnettet — ikke ved å opprette handelsbarrierer som er til skade for milliarder av mennesker i Afrika og Asia. Disse menneskene vil også dra nytte av en betydelig utvidelse av Verdensbankens bistandsorganisasjon — Det internasjonale utviklingsfondet.
Håndteringen av den økonomiske ulikheten innen land står høyt på den politiske dagsorden akkurat nå. Men håndteringen av de langt større forskjellene mellom land er den virkelige nøkkelen til å sikre geopolitisk stabilitet dette århundret.
To have unlimited access to our content including in-depth commentaries, book reviews, exclusive interviews, PS OnPoint and PS The Big Picture, please subscribe
Iran’s mass ballistic missile and drone attack on Israel last week raised anew the specter of a widening Middle East war that draws in Iran and its proxies, as well as Western countries like the United States. The urgent need to defuse tensions – starting by ending Israel’s war in Gaza and pursuing a lasting political solution to the Israeli-Palestinian conflict – is obvious, but can it be done?
The most successful development stories almost always involve major shifts in the sources of economic growth, which in turn allow economies to reinvent themselves out of necessity or by design. In China, the interplay of mounting external pressures, lagging household consumption, and falling productivity will increasingly shape China’s policy choices in the years ahead.
explains why the Chinese authorities should switch to a consumption- and productivity-led growth model.
Designing a progressive anti-violence strategy that delivers the safety for which a huge share of Latin Americans crave is perhaps the most difficult challenge facing many of the region’s governments. But it is also the most important.
urge the region’s progressives to start treating security as an essential component of social protection.
CAMBRIDGE – Nasjonalismen er på frammarsj i de utviklede landene. Dette er bemerkelsesverdig, for dagens mest akutte utfordringer, som klimaendringene og koronapandemien, er globale problemer som krever globale løsninger.
To tredjedeler av verdens befolkning bor andre steder enn i de utviklede landene og Kina. Her er det i ferd med å koke over. Folk mangler vaksiner. Og folk er sinte. Denne utviklingen kan slå tilbake på de rike landene når som helst.
Biden-administrasjonens ambisjoner om å håndtere det amerikanske ulikhetsproblemet er gode nyheter. Men de økonomiske planene fordrer at man klarer å dekke inn de langsiktige kostnadene gjennom høyere skatt eller sterkere vekst — to store forbehold.
Den europeiske kriseplanen — Next Generation EU — er mindre i omfang en Bidens økonomiske planer, men fortsatt av betydelig størrelse. Den er også et kjærkomment tiltak og tar sikte på å hjelpe medlemsland som har blitt uforholdsmessig hardt rammet av pandemien, som Italia og Spania.
Innbyggerne i de utviklede landene utgjør 16 % av verdens befolkning. De har hatt det tøft under pandemien, men kan nå se fram mot lysere tider. I Kina finner vi 18 % av verdens befolkning. Den kinesiske økonomien er den første av en viss størrelse som har hentet seg inn igjen etter koronautbruddet. Det skyldes bl.a. god epidemiberedskap og statlig kapasitet til å holde viruset i sjakk.
Men hva med de andre landene i verden? I aprilutgaven av World Economic Outlook påpeker Det internasjonale pengefondet at det har oppstått et farlig gap mellom rike og fattige land. Den forferdelige koronabølgen i India kan være en forsmak på det mange utviklingsland har i vente. Fattigdommen har skutt i været. Og de fleste av disse landene vil nok ikke returnere til det pre-pandemiske produksjonsnivået før i slutten av 2022 — eller senere.
Subscribe to PS Digital
Access every new PS commentary, our entire On Point suite of subscriber-exclusive content – including Longer Reads, Insider Interviews, Big Picture/Big Question, and Say More – and the full PS archive.
Subscribe Now
Så langt dette århundret har fortellingen om utviklingslandene vært preget av økonomisk «catch-up» — i langt større grad enn det man så for seg på 80- og 90-tallet. Men koronakrisen har rammet utviklingslandene hardt. Og de rike landene har skjønt at de må spille på lag med utviklingslandene for å håndtere pandemien og den overhengende klimakatastrofen — samt slå ned på terrorgrupper og «røverstater». Dette skjer i en verden der misnøyen med de globale skjevhetene brer om seg, skjevheter som pandemien har gjort oss enda mer klar over.
For å gjøre vondt verre, har mange utviklingsland (inkludert framvoksende økonomier) opparbeidet seg svært høy utenlandsgjeld. Dette skjedde allerede før pandemien. Mens styringsrenta er null eller negativ i de rike landene, er den i snitt mer enn 4 % i framvoksende og utviklende økonomier. Styringsrenta er en kortsiktig, over-natten rente. De langsiktige lånekostnadene er langt høyere. Og langsiktige lån er det som må til for å skape utvikling. En rekke land, deriblant Argentina, Zambia og Libanon, har allerede misligholdt gjelden sin. Mange flere land kan følge etter når den ujevne økonomiske innhentingen bidrar til å presse opp de globale rentene.
Hvordan skal fattigere land kunne betale for COVID-19-vaksiner og økonomiske krisepakker, for ikke å snakke om det grønne skiftet? Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet er under hardt press for å finne løsninger — og har i det minste gjort en god jobb med å forklare problemet. Men de mangler den finansielle organiseringen som kreves for å håndtere utfordringer av denne størrelsesorden. På kort sikt kan nye tildelinger av «special drawing rights» (pengefondets valutareserve) hjelpe noe, men dette finansielle instrumentet er for lite utviklet og for dårlig utformet til at man kan bruke det rutinemessig.
Bretton Woods-institusjonene, som ble opprettet mot slutten av andre verdenskrig, var først og fremst ment å fungere som långivere. Rike land har overført penger til sine egne innbyggere under pandemien. Det samme bør man gjøre med utviklingslandene. Høyere gjeld vil bare forverre den finansielle situasjonen de befinner seg i og øke sannsynligheten for at statsgjelden blir misligholdt i kjølvannet av pandemien. Det er også vanskelig å avgjøre hvilke av de mange offentlige og private långiverne som skal prioriteres. Jeremy Bulow (ved Stanford University) og jeg har lenge tatt til orde for at rene tilskudd er en mer ryddig måte å hjelpe disse landene på enn låneinstrumenter.
Så hva bør gjøres? For det første, bør de rike landene ta vaksinekostnadene til utviklingslandene. Dette kan man delvis gjøre ved å fullfinansiere den multilaterale COVAX-ordningen, noe som vil koste milliarder av dollar. Men dette blekner sammenlignet med de enorme nasjonale krisepakkene i de rike landene.
Avanserte økonomier bør ikke bare betale for vaksinene, men også sørge for omfattende subsidier og teknisk assistanse i distribusjonen og anvendelsen av dem. Av flere grunner, ikke minst at det vil komme flere pandemier, er dette en mer effektiv løsning enn å legge beslag på den intellektuelle eiendomsretten til selskapene som har utviklet vaksinene.
Avanserte økonomier har satt av mange tusen milliarder dollar til å utvikle grønn energi i sine egne land. De bør samtidig spa opp noen hundre milliarder dollar i året til å støtte det grønne skiftet i framvoksende økonomier. Denne hjelpen kan finansieres av karbonavgifter, som ideelt sett burde formidles via en global karbonbank — en ny global institusjon som har som oppgave å hjelpe utviklingsland å avkarbonisere.
Det er også viktig at man opprettholder den globale handelen, som er den viktigste årsaken til at man har redusert ulikheten på tvers av land. Myndigheter bør håndtere ulikheten i hjemlandet ved å øke overføringer og utvide det sosiale sikkerhetsnettet — ikke ved å opprette handelsbarrierer som er til skade for milliarder av mennesker i Afrika og Asia. Disse menneskene vil også dra nytte av en betydelig utvidelse av Verdensbankens bistandsorganisasjon — Det internasjonale utviklingsfondet.
Håndteringen av den økonomiske ulikheten innen land står høyt på den politiske dagsorden akkurat nå. Men håndteringen av de langt større forskjellene mellom land er den virkelige nøkkelen til å sikre geopolitisk stabilitet dette århundret.
Oversatt av Marius Gustavson