LONDON – Alle må vi gjøre noe med klimaendringene, men dette gjelder spesielt land som er økonomisk avhengige av petroleum. Avkarboniseringen har gjort det mulig for mange land å iverksette en grønn industriell revolusjon. Etter hvert som flere land legger ut på denne veien mot framtidig velstand, vil verdien av olje- og gassreserver, samt teknologi og kapasitet knyttet til fossile drivstoff bli mindre. Dette vil kunne gå utover arbeidsplasser, eksportinntekter og industriell innovasjon i petroleumsbaserte økonomier.
Blant disse økonomiene er Norge — verdens tredje største eksportør av naturgass — som vil møte på en unik utfordring. Norsk næringsstruktur og investeringer er nært knyttet til karbon-baserte næringer og tjenester. Selv om hydrokarbon sto for 36 % av totale eksportinntekter i 2019, kommer energien som blir brukt nasjonalt nesten helt og holdent fra fornybare kilder (vannkraft). Den norske økonomien er moden for et grønt industrielt skifte. Men redusert global etterspørsel etter fossile drivstoff vil hemme landets viktigste vekstmotor.
Norges karbonavhengighet er et symptom på hollandsk syke — en problematisk tilstand der framgangen til en dominerende sektor kommer på bekostning av de fleste andre sektorer. Siden petroleumsinvesteringene er så mye større enn investeringene i andre næringer, tiltrekker olje- og gass-sektoren seg de flinkeste folkene. Samtidig bidrar den ekstraordinære lønnsomheten i denne sektoren til høyere pris- og lønnsvekst i resten av økonomien, noe som skaper problemer for eksportører av andre varer.
Som resultat har Norge vært en av OECDs største tapere av samlede internasjonale markedsandeler i ikke-energibaserte eksportmarkeder siden slutten av 1990-tallet. Norges handelsunderskudd, hvis vi holder oljen utenom, har vokst jevnt og trutt det siste tiåret. Og den ikke-oljebaserte industriens andel av økonomien har krympet til halvparten av det vi finner i andre nordiske land.
For å gjøre vondt verre, viser en nylig rapport fra Statistisk sentralbyrå beregninger som tilsier at investeringer i den norske energisektoren vil skrumpe inn det neste tiåret. Mens årlige investeringer i sektoren lå på rundt 170 milliarder kroner i snitt det siste tiåret, er det forventet at dette tallet vil falle med 60 milliarder mellom 2025 og 2034 — selv uten restriktiv oljepolitikk.
Norge trenger åpenbart en ny næringsstrategi. I en nylig publisert rapport skisserer vi hvordan man kan bruke tekniske og finansielle ressurser fra petroleumssektoren til å bli en «grønn kjempe». Men utfasingen av oljevirksomheten og skiftet i en grønnere retning vil ikke skje av seg selv. Denne utfordringen krever djerv, men samtidig forsiktig og finjustert handling i offentlig sektor. Myndighetene kan ikke mikro-styre prosessen, fordi det vil kvele innovasjonen. Men de kan heller ikke overlate hele jobben til markedet.
Access every new PS commentary, our entire On Point suite of subscriber-exclusive content – including Longer Reads, Insider Interviews, Big Picture/Big Question, and Say More – and the full PS archive.
Subscribe Now
I stedet bør myndighetene stake ut kursen ved å iverksette høyrisikoinvesteringer tidlig i prosessen som på et senere tidspunkt vil trekke til seg private aktører og belønne de som er villige til å investere og innovere. For Norge sin del, bør en grønn næringsstrategi bidra til å rette landets betydelige statlige finansielle ressurser i retning av investeringer i en ny nasjonal industriell base konsentrert om teknologi knyttet til grønn energi.
Norge har ennå ikke kanalisert ressurser fra verdens største statseide fond i retning av det grønne skiftet, verken nasjonalt eller globalt. Derimot er Statens Pensjonsfond Utland (Oljefondet) en av de største investorene i noen av verdens mest ødeleggende karbonprosjekter som er under planlegging eller som allerede er i gang. En nylig publisert rapport advarer om at tolv av disse prosjektene — alene — vil bruke opp tre fjerdedeler av verdens resterende karbonbudsjett, noe som gjør det svært vanskelig å begrense den globale oppvarmingen til 1,5°.
En finanspolitisk regel (handlingsregelen) tilsier at oljeinntektene skal overføres til oljefondet og investeres i utlandet. Utbyttet blir så faset inn i den norske økonomien ut fra en årlig gjennomsnittlig rate på 3 % av verdiene i fondet. Gitt at den forventede årlige avkastningen er 3 %, kan oljefondet tappes ut fra denne satsen i det uendelige.
Den finanspolitiske regelen har vist seg å være en effektiv måte å begrense det inflasjonsdrivende presset fra oljevirksomheten på, samtidig som den gir staten en ekstra inntektskilde. Men det Norge trenger nå er tålmodig, langsiktig finansiering for å skape en mer mangfoldig næringsstruktur. Fordi dagens finanspolitiske rammeverk legger til rette for at man holder store offentlige investeringer utenom det regulære statsbudsjettet, forsterker det landets hollandske syke ved å skape en oljeavhengig utvikling.
Det må ikke være slik. Oljefondet kan gjøres om til en kraftfull, oppdragsorientert investor, både nasjonalt og internasjonalt. Framfor å bruke oljeinntekten til å rekapitalisere oljefondet, kan denne kontantstrømmen rettes inn mot en ny offentlig grønn investeringsbank. Virksomheten til denne grønne banken kan samordnes med andre offentlige fond og forvaltningsorganer som arbeider med det grønne skiftet.
Norges nasjonale innovasjonssystem er kjennetegnet av et betydelig offentlig eierskap. Den norske stat eier 67 % av den norske oljenæringens flaggskip Equinor (tidligere Statoil). Men selv om norske statseide selskaper en gang i tiden spilte en avgjørende rolle i å bygge opp (fra grunnen av) det industrielle økosystemet som skulle til for oljeproduksjon, har de ikke lykkes med å innta samme lederrolle i det grønne skiftet. Framfor å reinvestere fortjenesten fra fornybar energi, kunngjorde Equinor allerede i 2019 at selskapet ville bruke 5 milliarder dollar på å kjøpe tilbake sine egne aksjer innen 2022.
Koronasjokket har vist hvor risikabelt det kan være å bli for avhengig av flyktige energimarkeder. Mens den danske energi-giganten Ørsted har kommet helskinnet gjennom pandemien og fortsatt skiftet i retning av fornybar energi (som har pågått i ti år), har Equinor måttet kutte utbyttet og ta opp mer lån for å innfri sine forpliktelser til aksjonærene i møte med manglende inntekter.
I likhet med sitt danske motstykke, bør Equinor bli en oppdragsorientert energi-kjempe. Det vil si at man fjerner presset som er lagt på ledelsen av selskapet til å fordele overskudd på aksjonærer. Dette kan man gjøre ved å gjenopprette selskapet status som et helt og holdent statlig selskap med fokus på landets økonomiske framtid.
To have unlimited access to our content including in-depth commentaries, book reviews, exclusive interviews, PS OnPoint and PS The Big Picture, please subscribe
Iran’s mass ballistic missile and drone attack on Israel last week raised anew the specter of a widening Middle East war that draws in Iran and its proxies, as well as Western countries like the United States. The urgent need to defuse tensions – starting by ending Israel’s war in Gaza and pursuing a lasting political solution to the Israeli-Palestinian conflict – is obvious, but can it be done?
The most successful development stories almost always involve major shifts in the sources of economic growth, which in turn allow economies to reinvent themselves out of necessity or by design. In China, the interplay of mounting external pressures, lagging household consumption, and falling productivity will increasingly shape China’s policy choices in the years ahead.
explains why the Chinese authorities should switch to a consumption- and productivity-led growth model.
Designing a progressive anti-violence strategy that delivers the safety for which a huge share of Latin Americans crave is perhaps the most difficult challenge facing many of the region’s governments. But it is also the most important.
urge the region’s progressives to start treating security as an essential component of social protection.
LONDON – Alle må vi gjøre noe med klimaendringene, men dette gjelder spesielt land som er økonomisk avhengige av petroleum. Avkarboniseringen har gjort det mulig for mange land å iverksette en grønn industriell revolusjon. Etter hvert som flere land legger ut på denne veien mot framtidig velstand, vil verdien av olje- og gassreserver, samt teknologi og kapasitet knyttet til fossile drivstoff bli mindre. Dette vil kunne gå utover arbeidsplasser, eksportinntekter og industriell innovasjon i petroleumsbaserte økonomier.
Blant disse økonomiene er Norge — verdens tredje største eksportør av naturgass — som vil møte på en unik utfordring. Norsk næringsstruktur og investeringer er nært knyttet til karbon-baserte næringer og tjenester. Selv om hydrokarbon sto for 36 % av totale eksportinntekter i 2019, kommer energien som blir brukt nasjonalt nesten helt og holdent fra fornybare kilder (vannkraft). Den norske økonomien er moden for et grønt industrielt skifte. Men redusert global etterspørsel etter fossile drivstoff vil hemme landets viktigste vekstmotor.
Norges karbonavhengighet er et symptom på hollandsk syke — en problematisk tilstand der framgangen til en dominerende sektor kommer på bekostning av de fleste andre sektorer. Siden petroleumsinvesteringene er så mye større enn investeringene i andre næringer, tiltrekker olje- og gass-sektoren seg de flinkeste folkene. Samtidig bidrar den ekstraordinære lønnsomheten i denne sektoren til høyere pris- og lønnsvekst i resten av økonomien, noe som skaper problemer for eksportører av andre varer.
Som resultat har Norge vært en av OECDs største tapere av samlede internasjonale markedsandeler i ikke-energibaserte eksportmarkeder siden slutten av 1990-tallet. Norges handelsunderskudd, hvis vi holder oljen utenom, har vokst jevnt og trutt det siste tiåret. Og den ikke-oljebaserte industriens andel av økonomien har krympet til halvparten av det vi finner i andre nordiske land.
For å gjøre vondt verre, viser en nylig rapport fra Statistisk sentralbyrå beregninger som tilsier at investeringer i den norske energisektoren vil skrumpe inn det neste tiåret. Mens årlige investeringer i sektoren lå på rundt 170 milliarder kroner i snitt det siste tiåret, er det forventet at dette tallet vil falle med 60 milliarder mellom 2025 og 2034 — selv uten restriktiv oljepolitikk.
Norge trenger åpenbart en ny næringsstrategi. I en nylig publisert rapport skisserer vi hvordan man kan bruke tekniske og finansielle ressurser fra petroleumssektoren til å bli en «grønn kjempe». Men utfasingen av oljevirksomheten og skiftet i en grønnere retning vil ikke skje av seg selv. Denne utfordringen krever djerv, men samtidig forsiktig og finjustert handling i offentlig sektor. Myndighetene kan ikke mikro-styre prosessen, fordi det vil kvele innovasjonen. Men de kan heller ikke overlate hele jobben til markedet.
Subscribe to PS Digital
Access every new PS commentary, our entire On Point suite of subscriber-exclusive content – including Longer Reads, Insider Interviews, Big Picture/Big Question, and Say More – and the full PS archive.
Subscribe Now
I stedet bør myndighetene stake ut kursen ved å iverksette høyrisikoinvesteringer tidlig i prosessen som på et senere tidspunkt vil trekke til seg private aktører og belønne de som er villige til å investere og innovere. For Norge sin del, bør en grønn næringsstrategi bidra til å rette landets betydelige statlige finansielle ressurser i retning av investeringer i en ny nasjonal industriell base konsentrert om teknologi knyttet til grønn energi.
Norge har ennå ikke kanalisert ressurser fra verdens største statseide fond i retning av det grønne skiftet, verken nasjonalt eller globalt. Derimot er Statens Pensjonsfond Utland (Oljefondet) en av de største investorene i noen av verdens mest ødeleggende karbonprosjekter som er under planlegging eller som allerede er i gang. En nylig publisert rapport advarer om at tolv av disse prosjektene — alene — vil bruke opp tre fjerdedeler av verdens resterende karbonbudsjett, noe som gjør det svært vanskelig å begrense den globale oppvarmingen til 1,5°.
En finanspolitisk regel (handlingsregelen) tilsier at oljeinntektene skal overføres til oljefondet og investeres i utlandet. Utbyttet blir så faset inn i den norske økonomien ut fra en årlig gjennomsnittlig rate på 3 % av verdiene i fondet. Gitt at den forventede årlige avkastningen er 3 %, kan oljefondet tappes ut fra denne satsen i det uendelige.
Den finanspolitiske regelen har vist seg å være en effektiv måte å begrense det inflasjonsdrivende presset fra oljevirksomheten på, samtidig som den gir staten en ekstra inntektskilde. Men det Norge trenger nå er tålmodig, langsiktig finansiering for å skape en mer mangfoldig næringsstruktur. Fordi dagens finanspolitiske rammeverk legger til rette for at man holder store offentlige investeringer utenom det regulære statsbudsjettet, forsterker det landets hollandske syke ved å skape en oljeavhengig utvikling.
Det må ikke være slik. Oljefondet kan gjøres om til en kraftfull, oppdragsorientert investor, både nasjonalt og internasjonalt. Framfor å bruke oljeinntekten til å rekapitalisere oljefondet, kan denne kontantstrømmen rettes inn mot en ny offentlig grønn investeringsbank. Virksomheten til denne grønne banken kan samordnes med andre offentlige fond og forvaltningsorganer som arbeider med det grønne skiftet.
Norges nasjonale innovasjonssystem er kjennetegnet av et betydelig offentlig eierskap. Den norske stat eier 67 % av den norske oljenæringens flaggskip Equinor (tidligere Statoil). Men selv om norske statseide selskaper en gang i tiden spilte en avgjørende rolle i å bygge opp (fra grunnen av) det industrielle økosystemet som skulle til for oljeproduksjon, har de ikke lykkes med å innta samme lederrolle i det grønne skiftet. Framfor å reinvestere fortjenesten fra fornybar energi, kunngjorde Equinor allerede i 2019 at selskapet ville bruke 5 milliarder dollar på å kjøpe tilbake sine egne aksjer innen 2022.
Koronasjokket har vist hvor risikabelt det kan være å bli for avhengig av flyktige energimarkeder. Mens den danske energi-giganten Ørsted har kommet helskinnet gjennom pandemien og fortsatt skiftet i retning av fornybar energi (som har pågått i ti år), har Equinor måttet kutte utbyttet og ta opp mer lån for å innfri sine forpliktelser til aksjonærene i møte med manglende inntekter.
I likhet med sitt danske motstykke, bør Equinor bli en oppdragsorientert energi-kjempe. Det vil si at man fjerner presset som er lagt på ledelsen av selskapet til å fordele overskudd på aksjonærer. Dette kan man gjøre ved å gjenopprette selskapet status som et helt og holdent statlig selskap med fokus på landets økonomiske framtid.