Hvorfor avviser Ukraina sine naturlige allierte?

WARSAWA – Rett etter andre verdenskrig, kom den intellektuelle eksil-polakken Jerzy Giedroyc (som bodde i Paris) opp med en formulering som senere kom til å definere Polens utenrikspolitikk vis-à-vis nabolandene i øst: «Det vil ikke finnes et uavhengig Polen uten et uavhengig Belarus, Litauen og Ukraina».

Siden kommunismens fall, har dette vært en diplomatisk trosartikkel i Warsawa. Ukrainske patrioter, som har inspirert dagens ukrainske politikk, har tenkt på samme måte. Selv om Ukraina frigjør de russisk-okkuperte områdene helt og holdent, vil ikke polakker og ukrainere  kunne føle seg ordentlig trygge så lenge den belarusiske diktatoren Aleksandr Lukasjenko fortsetter sitt langvarige vanstyre. Derfor virker en allianse mellom regjeringen til Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj og den belarusiske opposisjonen naturlig. Dessverre har vi ikke sett noe til dette.

Det vi derimot har sett er noen ukrainske ledere som har avvist potensielle partnere. Et eksempel på dette er hvordan Mykhailo Podolyak, en viktig rådgiver for Zelenskyj, reagerte på årets tildeling av Nobels fredspris, som går til den belarusiske menneskerettighetsforkjemperen Ales Bialiatski, den russiske menneskerettighetsorganisasjonen Memorial og det ukrainske senteret for sivile rettigheter. Podolyak skrev følgende i en twittermelding: «Nobelkomiteen har en interessant forståelse av ordet ‘fred’ hvis representanter for to land som angrep et tredje mottar Nobelprisen sammen. Verken russiske eller belarusiske organisasjoner var i stand til å organisere motstand mot krigen.»