Produktivisme - et nytt paradigme for den økonomiske politikken?

CAMBRIDGE – Man kan si at et nytt økonomisk paradigme virkelig har slått rot når selv angivelige motstandere begynner å anskue verden på dets premisser. Under sin storhetstid, hadde den keynesianske velferdsstaten like stor støtte blant konservative politikere som politikere på venstresiden.

To republikanske presidenter, Dwight Eisenhower og Richard Nixon, støttet helt og holdent opp om det keynesianske velferdsparadigmets viktigste bestanddeler: regulerte markeder, redistribusjon, sosialforsikring og motsyklisk makroøkonomisk politikk. Og begge bidro til å utvide velferdsstaten, regulere arbeidslivet og sørge for mer miljøvennlige reguleringer.

Vi ser det samme med nyliberalismen. Drivkraften bak dette paradigmet kom fra markedsvennlige økonomer og politikere som Milton Friedman, Ronald Reagan og Margaret Thatcher. Men paradigmet befestet sin rolle med sentrum-venstre-ledere som Bill Clinton og Tony Blair, som internaliserte mye av paradigmets promarkedsagenda. Disse lederne bidro til ytterligere deregulering, finansialisering og hyper-globalisering. Samtidig snakket de om å gjøre noe med den økte ulikheten og økonomiske usikkerheten som kom i kjølvannet av disse reformene, men uten å gjøre noe nevneverdig med disse problemene.