CAMBRIDGE – Bistandsfeltet har lenge vært preget av to ulike tilnærminger. Noen ønsker å hjelpe mennesker direkte og redusere forekomsten av fattigdom blant enkelthusholdninger gjennom inntektsstøtte, økt tilgang til kreditt og ulike helse- og utdanningstiltak. Andre ønsker å gi flere økonomiske muligheter og øke den generelle produktiviteten gjennom tiltak som påvirker hele økonomien: makroøkonomiske og handelspolitiske tiltak samt rettslige reformer og reformer av reguleringsregimet. Vi kan kalle den første tilnærmingen sosialpolitikk og den andre vekstpolitikk.
Disse to formene for politikk er generelt komplementære — de utfyller hverandre. Overordnet økonomisk vekst hjelper ikke alltid alle i samfunnet, spesielt ikke de fattige. Derfor kan tiltak for å bekjempe fattigdom være nødvendig selv når vekstpolitikken virker. Av og til blir imidlertid sosial- og vekstpolitikken sett som substitutter.
Den økte bruken av randomiserte eksperimenter har gjort det mulig for analytikere å avdekke årsaksforbindelser i sosialpolitikken (f.eks. i forhold til kontantstøtte, utdanningspolitikk og helsetiltak) på måter som sjelden er mulig med makroøkonomiske tiltak og andre tiltak som retter seg inn mot hele økonomien. Dette har i sin tur fått mange akademikere og praktikere til å nedgradere den praktiske betydningen av vekstpolitikk sammenlignet med sosialpolitikk.
CAMBRIDGE – Bistandsfeltet har lenge vært preget av to ulike tilnærminger. Noen ønsker å hjelpe mennesker direkte og redusere forekomsten av fattigdom blant enkelthusholdninger gjennom inntektsstøtte, økt tilgang til kreditt og ulike helse- og utdanningstiltak. Andre ønsker å gi flere økonomiske muligheter og øke den generelle produktiviteten gjennom tiltak som påvirker hele økonomien: makroøkonomiske og handelspolitiske tiltak samt rettslige reformer og reformer av reguleringsregimet. Vi kan kalle den første tilnærmingen sosialpolitikk og den andre vekstpolitikk.
Disse to formene for politikk er generelt komplementære — de utfyller hverandre. Overordnet økonomisk vekst hjelper ikke alltid alle i samfunnet, spesielt ikke de fattige. Derfor kan tiltak for å bekjempe fattigdom være nødvendig selv når vekstpolitikken virker. Av og til blir imidlertid sosial- og vekstpolitikken sett som substitutter.
Den økte bruken av randomiserte eksperimenter har gjort det mulig for analytikere å avdekke årsaksforbindelser i sosialpolitikken (f.eks. i forhold til kontantstøtte, utdanningspolitikk og helsetiltak) på måter som sjelden er mulig med makroøkonomiske tiltak og andre tiltak som retter seg inn mot hele økonomien. Dette har i sin tur fått mange akademikere og praktikere til å nedgradere den praktiske betydningen av vekstpolitikk sammenlignet med sosialpolitikk.