BERKELEY – EU gjennomfører nå en høyst nødvendig gjennomgang av det finanspolitiske rammeverket for medlemslandene. Eksperter hos Europakommisjonen ser på hvordan EUs finanspolitiske regler bør revideres. Og Tysklands nye regjering har i all stillhet signalisert at de kan være villige til å vurdere endringer. Men det er nok grenser for hvor store endringer de vil gå med på; det er uenighet innad i koalisjonen og de fiskalkonservative fridemokratene (FDP) styrer finansdepartementet.
Det er gode grunner til finanspolitisk reform. For det første, er rentene på offentlig gjeld kun en brøkdel av det de var i 1992, da EUs finanspolitiske regler ble fremforhandlet. I 1992 lå renten på tyske statsobligasjoner med ti års løpetid i snitt på 8 %. Den gang ble 60 % av BNP ansett som en fornuftig grense for hvor mye gjeld en statsmakt trygt kunne betjene, med en øvre grense på årlige budsjettunderskudd tilsvarende 3 % av BNP. Men i dag må jo en «fornuftig» øvre grense utvilsomt være høyere.
Under koronapandemien har statsgjelden som andel av BNP oversteget taket på 60 %. I eurosonen er nå andelen 100 % av BNP. I Hellas er andelen over 200 %. En ny regel, som ble innført i 2011, krever at myndighetene må eliminere 5 % av den overskytende gjelden hvert år fram til de er tilbake på 60 % av BNP — som skal være den øvre grensen. Dermed må greske myndigheter, etter alt å dømme, ha et budsjettoverskudd på 5 % av BNP, forutsatt at økonomien vokser så raskt som 2 % i året, noe Det internasjonale pengefondet (IMF) anser som usannsynlig. Ingen moderne økonomi kan vise til et vedvarende overskudd på statsbudsjettet gjennom flere tiår. Det vil si at ingen forventer at dette vil skje.
BERKELEY – EU gjennomfører nå en høyst nødvendig gjennomgang av det finanspolitiske rammeverket for medlemslandene. Eksperter hos Europakommisjonen ser på hvordan EUs finanspolitiske regler bør revideres. Og Tysklands nye regjering har i all stillhet signalisert at de kan være villige til å vurdere endringer. Men det er nok grenser for hvor store endringer de vil gå med på; det er uenighet innad i koalisjonen og de fiskalkonservative fridemokratene (FDP) styrer finansdepartementet.
Det er gode grunner til finanspolitisk reform. For det første, er rentene på offentlig gjeld kun en brøkdel av det de var i 1992, da EUs finanspolitiske regler ble fremforhandlet. I 1992 lå renten på tyske statsobligasjoner med ti års løpetid i snitt på 8 %. Den gang ble 60 % av BNP ansett som en fornuftig grense for hvor mye gjeld en statsmakt trygt kunne betjene, med en øvre grense på årlige budsjettunderskudd tilsvarende 3 % av BNP. Men i dag må jo en «fornuftig» øvre grense utvilsomt være høyere.
Under koronapandemien har statsgjelden som andel av BNP oversteget taket på 60 %. I eurosonen er nå andelen 100 % av BNP. I Hellas er andelen over 200 %. En ny regel, som ble innført i 2011, krever at myndighetene må eliminere 5 % av den overskytende gjelden hvert år fram til de er tilbake på 60 % av BNP — som skal være den øvre grensen. Dermed må greske myndigheter, etter alt å dømme, ha et budsjettoverskudd på 5 % av BNP, forutsatt at økonomien vokser så raskt som 2 % i året, noe Det internasjonale pengefondet (IMF) anser som usannsynlig. Ingen moderne økonomi kan vise til et vedvarende overskudd på statsbudsjettet gjennom flere tiår. Det vil si at ingen forventer at dette vil skje.