CAMBRIDGE – «Frihandelens epoke synes å være over. Hvordan vil verdensøkonomien klare seg under proteksjonisme?»
Dette er noe av det jeg blir spurt mest om for tiden. Men skillet mellom frihandel og proteksjonisme (i likhet med skillet mellom marked og stat eller merkantilisme og liberalisme) bidrar i liten grad til vår forståelse av verdensøkonomien. Ikke bare er dette en feilaktig gjengivelse av utviklingen de siste årene; dette er også en feiltolking av det politiske skiftet som finner sted og hva som skal til for at vi skal ha en sunn global økonomisk utvikling.
Når vi hører ordet “frihandel” ser vi gjerne for oss myndigheter som trer tilbake og lar markedet bestemme det økonomiske utfallet. Men enhver markedsøkonomi krever regler og reguleringer: produktstandarder, kontroll av konkurransehemmende bedriftsatferd og beskyttelse av forbrukere, arbeidstakere og miljø. I tillegg kommer funksjoner knyttet til finansiell stabilitet og det som kalles «långiver i siste instans». Det er gjerne myndighetene som sikrer disse funksjonene og som fastsetter og håndhever reglene.
CAMBRIDGE – «Frihandelens epoke synes å være over. Hvordan vil verdensøkonomien klare seg under proteksjonisme?»
Dette er noe av det jeg blir spurt mest om for tiden. Men skillet mellom frihandel og proteksjonisme (i likhet med skillet mellom marked og stat eller merkantilisme og liberalisme) bidrar i liten grad til vår forståelse av verdensøkonomien. Ikke bare er dette en feilaktig gjengivelse av utviklingen de siste årene; dette er også en feiltolking av det politiske skiftet som finner sted og hva som skal til for at vi skal ha en sunn global økonomisk utvikling.
Når vi hører ordet “frihandel” ser vi gjerne for oss myndigheter som trer tilbake og lar markedet bestemme det økonomiske utfallet. Men enhver markedsøkonomi krever regler og reguleringer: produktstandarder, kontroll av konkurransehemmende bedriftsatferd og beskyttelse av forbrukere, arbeidstakere og miljø. I tillegg kommer funksjoner knyttet til finansiell stabilitet og det som kalles «långiver i siste instans». Det er gjerne myndighetene som sikrer disse funksjonene og som fastsetter og håndhever reglene.