ROMA – Under G20-møtet som ble avholdt i november 2020, ble klimaendringene utpekt som en av de største utfordringene dette århundret. I slutterklæringen står det: «Etter hvert som våre samfunn friskner til etter pandemien, forplikter vi oss til å beskytte planeten vår og skape en mer bærekraftig og inkluderende framtid for hele jordas befolkning.» Så langt har dette i liten grad blitt innfridd.
Riktignok har energiforsyningen til G20-landene blitt mindre karbonavhengig. Kullforbruket er på vei ned. Utslipp fra energisektoren er også på vei ned. Og en rekke tiltak som skal sørge for mer miljøvennlig transport, har blitt eller er i ferd med å bli iverksatt. G20-landene har også gått i bresjen for å få bedrifter til å synliggjøre sin klimarisiko — og dette begynner nå å gi visse resultater.
Men ikke noe av dette skjer raskt nok til å få ned utslippene i betydelig grad, ikke minst fordi G20-landene i all stillhet fortsetter å kanalisere penger inn i karbonintensive sektorer. Under pandemien har verdens ledende økonomier pumpet 4600 milliarder dollar inn i jordbruk og industri samt energi-, avfall- og transportsektoren. Ifølge Vivid Economics kan mindre enn 1800 milliarder av disse krisepakkepengene regnes som «grønne».
Som et resultat av dette vil penger som er brukt til å stimulere økonomien under krisen, ha en «netto negativ innvirkning på miljøet» i 15 av de 20 økonomiene Vivid Economics har undersøkt. Fjorårets klimatransparensrapport (Climate Transparency Report) kunne vise til et tilsvarende funn: rundt 30 % av pengene brukt på krisepakker gikk til miljøskadelige sektorer. Blant de sektorene som fikk mest penger var kull, olje, gass og luftfart.
G20-møtet i Roma i oktober vil være avgjørende for FNs klimatoppmøte i Glasgow i november (COP26). Det man kommer fram til i Roma vil legge grunnlaget for om man klarer å bli enige om de ambisiøse utslippsreduksjonsmålene og klimafinansieringsløftene verden trenger for å begrense temperaturstigningen til 1,5° celsius fra det førindustrielle nivået.
G20-landene, der to tredjedeler av verdens befolkning bor, står ikke bare for 85 % av globalt BNP og 75 % av internasjonal handel; de er også ansvarlige for rundt 80 % av verdens klimagassutslipp hvert år. Kina alene er ansvarlig for 26 % av de samlede utslippene i verden.
Access every new PS commentary, our entire On Point suite of subscriber-exclusive content – including Longer Reads, Insider Interviews, Big Picture/Big Question, and Say More – and the full PS archive.
Subscribe Now
Dessverre er G20 preget av mye prat og lite handling. Hvis du ser etter imponerende retorikk eller en plan om å legge en plan, er G20 midt i blinken. Hvis du derimot ønsker handlekraft, er ikke dette forumet nødvendigvis noe for deg. Men med dagens ekstremvær og stadig flere vitenskapelige fakta, som tegner et dystert bilde av utviklingen framover, kommer nye krav om at man må gjøre mer.
Under en klimakonferanse i Venezia tidligere denne måneden var det noen tegn til framskritt, som G20-ledere kan bygge videre på. Blant annet tok lederen av Det internasjonale pengefondet, Kristalina Georgieva, og lederen av Verdensbanken, David Malpass, til orde for skjerpede karbonavgifter og slutt på subsidiering av fossile drivstoff (som har beløpt seg til flere tusen milliarder dollar). Jin Liqun, som er leder av Den asiatiske infrastrukturbanken, sa at finansieringen av kull er i ferd med å miste sin appell, selv i Kina. Den europeiske sentralbanksjefen, Christine Lagarde, snakket om en ny æra preget av transparens, dvs. innsyn i finanssektorens «klimarelaterte sårbarhet». Hun kom med en klar advarsel: «de 10 % mest sårbare bankene kan oppleve en 30 % økning i den gjennomsnittlige sannsynligheten for mislighold i deres kredittporteføljer fra i dag og fram til 2050».
Noen G20-økonomier tar de rette stegene. EU, USA og Storbritannia har utformet mer ambisiøse utslippsreduksjonsplaner tilpasset målet om å begrense oppvarmingen til 1,5° celsius. Argentina, Canada og Japan har også lagt fram nye, mer ambisiøse klimamål for 2030. Sørafrikanske myndigheter sier de vil gjøre det samme senere i år.
Men mange av de landene som forurenser mye — Australia, Kina, India, Indonesia og Saudi-Arabia – har ennå ikke lagt fram nye planer i forbindelse med COP26-møtet. Brasil, Russland og Mexico har lagt fram planer, men ingen av disse planene inneholder forbedringer av tidligere løfter. Brasil, for sin del, forventer en utslippsøkning på 35 % sammenlignet med tidligere beregninger for 2030.
Som innehaver av presidentskapet i G20 har Italia — sammen med sine europeiske, amerikanske og britiske partnere — lagt press på landene som ligger etter for å få dem til å legge fram nye og mer ambisiøse klimaplaner og tilpasse deres langsiktige strategier til målet om null nettoutslipp innen 2050. I tillegg tas det til orde for at man fjerner subsidier av fossile drivstoff innen 2025 og stopper den internasjonale finansieringen av kull. De utviklede økonomiene bør på sin side utforme en troverdig plan for hvordan de skal stille opp med pengene — 100 milliarder dollar i året — som de har lovet å gi til utviklingslandene for å hjelpe dem med håndteringen av klimaendringene.
COP26-presidenten, Alok Sharma, oppfordrer de utviklede landene til å holde sine løfter. Den britiske finansministeren, Rishi Sunak — som nylig sto bak et kontroversielt kutt i det britiske bistandsbudsjettet — må ta affære. Men den italienske statsministeren, Mario Draghi, har også en avgjørende rolle å spille og må gi løfter om nye og mer ambisiøse klimafinansieringsforpliktelser for landet sitt. Han må også overbevise andre lands ledere, spesielt Xi Jinping, om å samarbeide.
USAs president, Joe Biden, må også gjøre mer. Selv om den amerikanske administrasjonen oppnår sitt erklærte mål om å doble klimafinansieringen til 5,7 milliarder dollar i året innen 2024, utgjør det kun rundt en fjerdedel av det EU betaler i dag. USA bør doble beløpet til mer enn 11 milliarder dollar i året for å holde tritt med andre utviklede land og nærme seg sin rettmessige andel av finansieringsbyrden, beregnet til rundt 40 % av totalt 100 milliarder dollar.
Dette er kortsiktige nødvendigheter, men klimaendringene er ingen kortsiktig trussel. På lang sikt må G20-landene gå foran i arbeidet med å utforme og skape en grønnere og mer rettferdig global økonomi — og et mer bærekraftig finansielt system.
Institusjonelle reformer er ingen lett oppgave, men er helt nødvendige. Man må sørge for at institusjonene legger stor nok vekt på klimasårbarhet, avkarbonisering og ulikhet. G20 bør for eksempel legge press på Det internasjonale pengefondet (IMF), for at fondet skal iverksette ytterligere gjeldslette for fattige land. G20 bør også støtte fondets forslag om å bygge opp et nytt legat (Resilience and Sustainability Trust) knyttet til omfordelingen av IMFs pengeenhet «special drawing rights» som kan gjøre land i stand til å gjennomføre grønne reformer og grønn politikk. G20 bør også legge press på Verdensbanken og regionale utviklingsbanker. De må framskynde arbeidet med å flytte investeringsmidler over fra olje, gass og kull til den grønne økonomien.
Det er helt avgjørende at G20 godkjenner det flerårige veikartet for bærekraftig finans (Sustainable Finance Roadmap). Dette blir nå drøftet av Sharon Yang ved det amerikanske finansdepartementet og Ma Jun fra den kinesiske sentralbanken, som begge leder G20s arbeidsgruppe for bærekraftig finans (Sustainable Finance Working Group). Dette vil være et viktig steg i retning av å harmonisere grønne finansnormer globalt — og kanalisere investeringsmidler i henhold til målene i Parisavtalen. Dette er også et riktig steg i retning av å styrke samarbeidet mellom USA og Kina.
G20-landene må også støtte oppfordringen til Mark Carney, FNs spesialutsending for klimaendringer og finans, om å sørge for at klimarisikorapportering blir obligatorisk innen klimatoppmøtet (COP26). Bedrifter bør tilpasse sine investeringer til planer som er forenlige med det grønne skiftet og målet om null nettoutslipp.
Man er ikke garantert suksess under COP26-møtet selv om man iverksetter disse tiltakene. Men de vil være en solid start. G20-ledere må ikke glemme at bare de har nok slagkraft til å få verden inn på rett spor.
To have unlimited access to our content including in-depth commentaries, book reviews, exclusive interviews, PS OnPoint and PS The Big Picture, please subscribe
Iran’s mass ballistic missile and drone attack on Israel last week raised anew the specter of a widening Middle East war that draws in Iran and its proxies, as well as Western countries like the United States. The urgent need to defuse tensions – starting by ending Israel’s war in Gaza and pursuing a lasting political solution to the Israeli-Palestinian conflict – is obvious, but can it be done?
The most successful development stories almost always involve major shifts in the sources of economic growth, which in turn allow economies to reinvent themselves out of necessity or by design. In China, the interplay of mounting external pressures, lagging household consumption, and falling productivity will increasingly shape China’s policy choices in the years ahead.
explains why the Chinese authorities should switch to a consumption- and productivity-led growth model.
Designing a progressive anti-violence strategy that delivers the safety for which a huge share of Latin Americans crave is perhaps the most difficult challenge facing many of the region’s governments. But it is also the most important.
urge the region’s progressives to start treating security as an essential component of social protection.
ROMA – Under G20-møtet som ble avholdt i november 2020, ble klimaendringene utpekt som en av de største utfordringene dette århundret. I slutterklæringen står det: «Etter hvert som våre samfunn friskner til etter pandemien, forplikter vi oss til å beskytte planeten vår og skape en mer bærekraftig og inkluderende framtid for hele jordas befolkning.» Så langt har dette i liten grad blitt innfridd.
Riktignok har energiforsyningen til G20-landene blitt mindre karbonavhengig. Kullforbruket er på vei ned. Utslipp fra energisektoren er også på vei ned. Og en rekke tiltak som skal sørge for mer miljøvennlig transport, har blitt eller er i ferd med å bli iverksatt. G20-landene har også gått i bresjen for å få bedrifter til å synliggjøre sin klimarisiko — og dette begynner nå å gi visse resultater.
Men ikke noe av dette skjer raskt nok til å få ned utslippene i betydelig grad, ikke minst fordi G20-landene i all stillhet fortsetter å kanalisere penger inn i karbonintensive sektorer. Under pandemien har verdens ledende økonomier pumpet 4600 milliarder dollar inn i jordbruk og industri samt energi-, avfall- og transportsektoren. Ifølge Vivid Economics kan mindre enn 1800 milliarder av disse krisepakkepengene regnes som «grønne».
Som et resultat av dette vil penger som er brukt til å stimulere økonomien under krisen, ha en «netto negativ innvirkning på miljøet» i 15 av de 20 økonomiene Vivid Economics har undersøkt. Fjorårets klimatransparensrapport (Climate Transparency Report) kunne vise til et tilsvarende funn: rundt 30 % av pengene brukt på krisepakker gikk til miljøskadelige sektorer. Blant de sektorene som fikk mest penger var kull, olje, gass og luftfart.
G20-møtet i Roma i oktober vil være avgjørende for FNs klimatoppmøte i Glasgow i november (COP26). Det man kommer fram til i Roma vil legge grunnlaget for om man klarer å bli enige om de ambisiøse utslippsreduksjonsmålene og klimafinansieringsløftene verden trenger for å begrense temperaturstigningen til 1,5° celsius fra det førindustrielle nivået.
G20-landene, der to tredjedeler av verdens befolkning bor, står ikke bare for 85 % av globalt BNP og 75 % av internasjonal handel; de er også ansvarlige for rundt 80 % av verdens klimagassutslipp hvert år. Kina alene er ansvarlig for 26 % av de samlede utslippene i verden.
Subscribe to PS Digital
Access every new PS commentary, our entire On Point suite of subscriber-exclusive content – including Longer Reads, Insider Interviews, Big Picture/Big Question, and Say More – and the full PS archive.
Subscribe Now
Dessverre er G20 preget av mye prat og lite handling. Hvis du ser etter imponerende retorikk eller en plan om å legge en plan, er G20 midt i blinken. Hvis du derimot ønsker handlekraft, er ikke dette forumet nødvendigvis noe for deg. Men med dagens ekstremvær og stadig flere vitenskapelige fakta, som tegner et dystert bilde av utviklingen framover, kommer nye krav om at man må gjøre mer.
Under en klimakonferanse i Venezia tidligere denne måneden var det noen tegn til framskritt, som G20-ledere kan bygge videre på. Blant annet tok lederen av Det internasjonale pengefondet, Kristalina Georgieva, og lederen av Verdensbanken, David Malpass, til orde for skjerpede karbonavgifter og slutt på subsidiering av fossile drivstoff (som har beløpt seg til flere tusen milliarder dollar). Jin Liqun, som er leder av Den asiatiske infrastrukturbanken, sa at finansieringen av kull er i ferd med å miste sin appell, selv i Kina. Den europeiske sentralbanksjefen, Christine Lagarde, snakket om en ny æra preget av transparens, dvs. innsyn i finanssektorens «klimarelaterte sårbarhet». Hun kom med en klar advarsel: «de 10 % mest sårbare bankene kan oppleve en 30 % økning i den gjennomsnittlige sannsynligheten for mislighold i deres kredittporteføljer fra i dag og fram til 2050».
Noen G20-økonomier tar de rette stegene. EU, USA og Storbritannia har utformet mer ambisiøse utslippsreduksjonsplaner tilpasset målet om å begrense oppvarmingen til 1,5° celsius. Argentina, Canada og Japan har også lagt fram nye, mer ambisiøse klimamål for 2030. Sørafrikanske myndigheter sier de vil gjøre det samme senere i år.
Men mange av de landene som forurenser mye — Australia, Kina, India, Indonesia og Saudi-Arabia – har ennå ikke lagt fram nye planer i forbindelse med COP26-møtet. Brasil, Russland og Mexico har lagt fram planer, men ingen av disse planene inneholder forbedringer av tidligere løfter. Brasil, for sin del, forventer en utslippsøkning på 35 % sammenlignet med tidligere beregninger for 2030.
Som innehaver av presidentskapet i G20 har Italia — sammen med sine europeiske, amerikanske og britiske partnere — lagt press på landene som ligger etter for å få dem til å legge fram nye og mer ambisiøse klimaplaner og tilpasse deres langsiktige strategier til målet om null nettoutslipp innen 2050. I tillegg tas det til orde for at man fjerner subsidier av fossile drivstoff innen 2025 og stopper den internasjonale finansieringen av kull. De utviklede økonomiene bør på sin side utforme en troverdig plan for hvordan de skal stille opp med pengene — 100 milliarder dollar i året — som de har lovet å gi til utviklingslandene for å hjelpe dem med håndteringen av klimaendringene.
COP26-presidenten, Alok Sharma, oppfordrer de utviklede landene til å holde sine løfter. Den britiske finansministeren, Rishi Sunak — som nylig sto bak et kontroversielt kutt i det britiske bistandsbudsjettet — må ta affære. Men den italienske statsministeren, Mario Draghi, har også en avgjørende rolle å spille og må gi løfter om nye og mer ambisiøse klimafinansieringsforpliktelser for landet sitt. Han må også overbevise andre lands ledere, spesielt Xi Jinping, om å samarbeide.
USAs president, Joe Biden, må også gjøre mer. Selv om den amerikanske administrasjonen oppnår sitt erklærte mål om å doble klimafinansieringen til 5,7 milliarder dollar i året innen 2024, utgjør det kun rundt en fjerdedel av det EU betaler i dag. USA bør doble beløpet til mer enn 11 milliarder dollar i året for å holde tritt med andre utviklede land og nærme seg sin rettmessige andel av finansieringsbyrden, beregnet til rundt 40 % av totalt 100 milliarder dollar.
Dette er kortsiktige nødvendigheter, men klimaendringene er ingen kortsiktig trussel. På lang sikt må G20-landene gå foran i arbeidet med å utforme og skape en grønnere og mer rettferdig global økonomi — og et mer bærekraftig finansielt system.
Institusjonelle reformer er ingen lett oppgave, men er helt nødvendige. Man må sørge for at institusjonene legger stor nok vekt på klimasårbarhet, avkarbonisering og ulikhet. G20 bør for eksempel legge press på Det internasjonale pengefondet (IMF), for at fondet skal iverksette ytterligere gjeldslette for fattige land. G20 bør også støtte fondets forslag om å bygge opp et nytt legat (Resilience and Sustainability Trust) knyttet til omfordelingen av IMFs pengeenhet «special drawing rights» som kan gjøre land i stand til å gjennomføre grønne reformer og grønn politikk. G20 bør også legge press på Verdensbanken og regionale utviklingsbanker. De må framskynde arbeidet med å flytte investeringsmidler over fra olje, gass og kull til den grønne økonomien.
Det er helt avgjørende at G20 godkjenner det flerårige veikartet for bærekraftig finans (Sustainable Finance Roadmap). Dette blir nå drøftet av Sharon Yang ved det amerikanske finansdepartementet og Ma Jun fra den kinesiske sentralbanken, som begge leder G20s arbeidsgruppe for bærekraftig finans (Sustainable Finance Working Group). Dette vil være et viktig steg i retning av å harmonisere grønne finansnormer globalt — og kanalisere investeringsmidler i henhold til målene i Parisavtalen. Dette er også et riktig steg i retning av å styrke samarbeidet mellom USA og Kina.
G20-landene må også støtte oppfordringen til Mark Carney, FNs spesialutsending for klimaendringer og finans, om å sørge for at klimarisikorapportering blir obligatorisk innen klimatoppmøtet (COP26). Bedrifter bør tilpasse sine investeringer til planer som er forenlige med det grønne skiftet og målet om null nettoutslipp.
Man er ikke garantert suksess under COP26-møtet selv om man iverksetter disse tiltakene. Men de vil være en solid start. G20-ledere må ikke glemme at bare de har nok slagkraft til å få verden inn på rett spor.
Oversatt av Marius Gustavson