timmermans1_Mike KempIn Pictures via Getty Images_climate uk Mike Kemp/In Pictures via Getty Images

Grønn geopolitikk

BRUSSEL – EU baner vei i klimapolitikken. Nylig ble lovgivere og nasjonale myndigheter enige om en europeisk klimalov, som forankrer målet om klimanøytralitet i lovverket. EU er godt i gang med å nå målet om klimanøytralitet innen 2050 — med Green Deal som vekststrategi og mål om uslippsreduksjon på minst 55 % i 2030. Men Europa er ikke alene. Stadig flere land forplikter seg i større grad til avkarbonisering.

John Kerry, president Joe Bidens spesialutsending for klima, har nylig hatt møter med representanter for EU. Dette viser at EU og USA igjen samarbeider tett om klima. Målet er å samle en internasjonal koalisjon for å trappe opp ambisjonene i klimapolitikken fram mot FNs klimatoppmøte (COP26) i Glasgow i november.

Det er ingen tid å miste. Klimaendringene fører med seg tørke, sult, flom og masseforflytting av mennesker. Dersom vi ikke foretar oss noe, vil vi se nye migrasjonsbølger og tiltagende konflikter om vann, dyrkbar jord og naturressurser. Noen klager over de store investeringene som må til for å takle klimaendringene og tap av biologisk mangfold. Svaret vårt er at det vil koste langt mer dersom vi ikke gjør noe.

Vi er alle tjent med å takle klima- og biomangfoldskrisen. Det vil gi bedre jobber, renere luft og vann, færre pandemier samt bedre helse og livskvalitet. Men, som med alle store endringer, vil de være vanskelige for noen og mer gunstige for andre. Dette vil føre til gnisninger innen og mellom land. Når vi nå framskynder skiftet fra en karbonbasert til en bærekraftig økonomi basert på fornybar energi, må vi ta hensyn til disse geopolitiske konsekvensene.

Det grønne skiftet vil også føre til et maktskifte. De som kontrollerer og eksporterer fossile drivstoff, vil få svekket sin stilling, mens de som vet å satse på framtidens grønne teknologi, vil komme styrket ut av utviklingen. F.eks. ved å fase ut fossile drivstoff, vil man styrke EUs strategiske stilling, ikke minst ved å gjøre medlemslandene mindre avhengige av energi som importeres til unionen. I 2019 kom 87 % av oljen og 74 % av gassen som ble brukt i EU utenfra, noe som tilsa at medlemslandene måtte importere fossile drivstoff (og relaterte produkter) til en sum av mer enn 320 milliarder euro.

Med det grønne skiftet vil også gamle strategiske flaskehalser, som Hormuzstredet, bli mindre relevante og dermed mindre farlige. Disse sjøpassasjene har skapt hodebry for militære strateger i flere tiår. Når oljealderen svinner hen, vil stormakter i mindre grad kjempe om kontroll over sjøveiene.

Subscribe to PS Digital
Digital Only

Subscribe to PS Digital

Access every new PS commentary, our entire On Point suite of subscriber-exclusive content – including Longer Reads, Insider Interviews, Big Picture/Big Question, and Say More – and the full PS archive.

Subscribe Now

Mindre import av energi vil bidra til å redusere inntekten og den geopolitiske makten til land, som Russland, som er avhengig av EUs marked. Tapet av en så viktig inntektskilde for Russland kan selvsagt lede til ustabilitet på kort sikt, spesielt hvis myndighetene i Moskva motiveres til utenrikspolitiske vågestykker. På lang sikt kan nok en verden preget av ren energi også bli en verden preget av «ren» politisk styring. En slik utvikling vil få tradisjonelle eksportører av fossile drivstoff til å diversifisere sine økonomier og frigjøre seg fra «oljeforbannelsen» og korrupsjonen som gjerne følger med.

Med det grønne skiftet vil mange land ha behov for tilgang på knappe råmaterialer. Mange av disse befinner seg i land der styresmaktene er villige til å bruke naturressurser som et redskap til å fremme utenrikspolitiske mål. Den økte sårbarheten må takles på to måter: ved å resirkulere mer av disse viktige ressursene og ved å inngå i større allianser med eksportlandene.

Så lenge andre lands klimaforpliktelser ikke samsvarer med våre egne, vil det være fare for «karbonlekkasje». Derfor har EU utarbeidet det som kalles «carbon border adjustment mechanism» (CBAM). Vi vet at noen land, selv blant våre allierte, er bekymret for dette. For å si det i klartekst: Avgifter på importerte karbonintensive produkter er ikke ment å være en straff eller en form for proteksjonisme.

I tillegg til å forsikre oss om at EUs planer er i tråd med reglene til Verdens handelsorganisasjon, vil vi snarlig gå i dialog med våre internasjonale partnere for å forklare hva det er vi ser for oss. Vi ønsker å legge til rette for samarbeid og hjelpe andre land med å nå sine klimamål. Håpet er at CBAM vil utløse et kappløp mot toppen.

Selv om det grønne skiftet vil føre til mer bærekraftige og robuste økonomier, vil det ikke automatisk lede til en verden med mindre konflikt og geopolitisk rivalisering. EU har ingen illusjoner om dette. Vi vil måtte analysere hvordan våre politiske tiltak vil virke inn på ulike deler av verden og tenke gjennom hvilke konsekvenser de mest sannsynlig vil føre til og hvilke farer som kan oppstå.

F.eks. i Arktis, der temperaturen stiger dobbelt så fort som det globale gjennomsnittet, forsøker Russland, Kina og andre land allerede å etablere et geopolitisk fotfeste for å få kontroll over territorier og ressurser som tidligere lå under isen. Selv om avspenning er i disse maktenes egen interesse — og «la Arktis forbli i Arktis» — setter dagens arktiske kappløp hele regionen i fare.

Sør for Europa er det enorme muligheter til å generere energi fra solen og utvikle grønn hydrogen. Her kan man etablere nye bærekraftige vekstmodeller basert på fornybar energi. Europa bør samarbeide tett med land sør for Sahara og andre steder i verden for å gripe disse mulighetene.

EU går i retning av et grønt skifte fordi vitenskapen forteller oss at vi må gjøre det, økonomisk analyse forteller oss at vi bør gjøre det og teknologien viser oss at vi kan gjøre det. Vi er sikre på at en verden drevet av ren teknologi vil være gunstig for folks livskvalitet og bidra til politisk stabilitet. Men veien fram dit vil være full av farer og hindringer.

Derfor må den grønne geopolitikken gjennomsyre hele vår tenkemåte. Geopolitiske farer er ingen unnskyldning for å legge om kursen eller reversere retningen. De bør derimot få oss til å forsterke arbeidet med å få til et rettferdig skifte for oss alle. Jo raskere vi kan sørge for at globale kollektive goder kan komme alle til gode, jo bedre.

Oversatt av Marius Gustavson

https://prosyn.org/71pxkpKnb