LONDON – Begrepet «Washington Consensus» og politikken assosiert med det er i ferd med å gå av moten. I en rapport, som ble publisert denne uken, krever G7 Economic Resilience Panel (der jeg representerer Italia) en radikalt annen relasjon mellom offentlig og privat sektor for å skape en bærekraftig, rettferdig og robust økonomi. Når G20-landenes ledere møtes i slutten av oktober for å diskutere hvordan de skal «overvinne dagens store utfordringer» — deriblant pandemien, klimaendringene, ulikheten og den økonomiske sårbarheten — må de passe på at de ikke henfaller til de utdaterte antagelsene som har ledet til dagens problemer og kriser.
Washington-konsensusen definerte spillereglene for verdensøkonomien i flere tiår. Begrepet kom på moten i 1989 — året da den vestlige kapitalismen befestet sin globale stilling — og ble brukt til å beskrive arsenalet av finans-, skatte- og handelspolitikk som ble fremmet av Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF). Det ble et moteord for den nyliberale globaliseringen. Og det har høstet hard kritikk — selv fra kjerneinstitusjonenes egne ledestjerner — for å ha forsterket ulikheten og sementert dominansen til landene i nord over landene i sør.
Så langt dette århundret har vi så vidt unngått global økonomisk kollaps to ganger — først i 2008 og så i 2020 da koronakrisen nesten fikk finanssystemet til å bryte sammen. Nå står vi overfor noe vi aldri har opplevd før — en framtid preget av risiko, usikkerhet, kaos og klimakrise. Lederne av de største landene i verden må nå velge mellom å fortsette å støtte opp om et feilslått økonomisk system eller å forkaste Washington-konsensusen til fordel for en ny internasjonal sosial kontrakt.
LONDON – Begrepet «Washington Consensus» og politikken assosiert med det er i ferd med å gå av moten. I en rapport, som ble publisert denne uken, krever G7 Economic Resilience Panel (der jeg representerer Italia) en radikalt annen relasjon mellom offentlig og privat sektor for å skape en bærekraftig, rettferdig og robust økonomi. Når G20-landenes ledere møtes i slutten av oktober for å diskutere hvordan de skal «overvinne dagens store utfordringer» — deriblant pandemien, klimaendringene, ulikheten og den økonomiske sårbarheten — må de passe på at de ikke henfaller til de utdaterte antagelsene som har ledet til dagens problemer og kriser.
Washington-konsensusen definerte spillereglene for verdensøkonomien i flere tiår. Begrepet kom på moten i 1989 — året da den vestlige kapitalismen befestet sin globale stilling — og ble brukt til å beskrive arsenalet av finans-, skatte- og handelspolitikk som ble fremmet av Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF). Det ble et moteord for den nyliberale globaliseringen. Og det har høstet hard kritikk — selv fra kjerneinstitusjonenes egne ledestjerner — for å ha forsterket ulikheten og sementert dominansen til landene i nord over landene i sør.
Så langt dette århundret har vi så vidt unngått global økonomisk kollaps to ganger — først i 2008 og så i 2020 da koronakrisen nesten fikk finanssystemet til å bryte sammen. Nå står vi overfor noe vi aldri har opplevd før — en framtid preget av risiko, usikkerhet, kaos og klimakrise. Lederne av de største landene i verden må nå velge mellom å fortsette å støtte opp om et feilslått økonomisk system eller å forkaste Washington-konsensusen til fordel for en ny internasjonal sosial kontrakt.