BERLIN – Kinas president Xi Jinping la nylig fram landets ambisjoner om å bli karbonnøytralt innen 2060. Det vil ha store konsekvenser, ikke minst for EU.
Kina står for nesten 30 % av de samlede utslippene fra fossile drivstoffer i verden. Det er omtrent dobbelt så mye som USA og tre ganger så mye som EU. Kinas utslipp vil sannsynligvis tilta i årene framover. Xi sier utslippene vil toppe seg innen 2030, mens EU har planer om å kutte sine utslipp ytterligere — med 30 prosent. Dermed kan Kinas utslipp være fire til fem ganger så høye som EUs innen 2030. Kinas ambisjoner om karbonnøytralitet vil derfor ha langt større betydning for klimaet enn det EU foretar seg.
I dag virker karbonnøytralitet som et vagt politisk mål for Kina. Det neste steget vil være at Kina formelt forplikter seg til dette målet gjennom Parisavtalen, fulgt av en klar og troverdig plan, med konkrete delmål underveis, for hvordan landet skal oppfylle sine forpliktelser.
Det virker som om Kina vil ta disse stegene. Klimapolitikken er et område der Kina kan innta en global lederrolle — og vise fram noe av det landet er best på: evnen til å foreta store investeringer for å fremme ambisiøse, langsiktige mål.
Selv om Kinas sparerate har falt noe de siste årene, sparer landet fortsatt mye mer enn Europa og USA. Det betyr at landet kan ta seg råd til å investere i kapitalintensiv fornybar energi (som sol- og vindenergi) og oppgradere landets boliger. Kina har også råd til å tape ressursene som har blitt — og vil bli — brukt på kullkraft, noe som snart vil være avleggs.
Kostnadene knyttet til fornybar energi har nå blitt så lave at de kan konkurrere med fossile drivstoff. Og som erfaring med for eksempel batterier viser: Når produksjonen øker, faller enhetskostnadene. Gitt størrelsen på det kinesiske markedet, kan bruken av slik teknologi ha vidtrekkende konsekvenser for det globale grønne skiftet.
Access every new PS commentary, our entire On Point suite of subscriber-exclusive content – including Longer Reads, Insider Interviews, Big Picture/Big Question, and Say More – and the full PS archive.
Subscribe Now
Det kinesiske markedet er allerede i ferd med å endre sektorer som er avgjørende for det grønne skiftet, deriblant energisektoren og bilproduksjonen. Kina er verdens største marked for biler med forbrenningsmotor og for elektriske kjøretøy. Elektrisiteten som anvendes av sistnevnte kommer fortsatt fra kullkraft, som ikke bare slipper ut drivhusgasser, men som også forurenser omgivelsene. Men Kina investerer mer i fornybar energi enn noe annet land.
Hvis Kina fullt ut forplikter seg til et grønt skifte, kan teknologi knyttet til el-kjøretøy og fornybar energi bli billigere og mer tilgjengelig. Dette vil ha praktiske konsekvenser for Europa. Kinas klimaforpliktelser vil gjøre det vanskeligere å håndheve tollavgiften på karbon, som er en viktig del av EU-kommisjonens klimastrategi.
Parisavtalen (i likhet med den tidligere Kyotoavtalen) er basert på prinsippet om forskjellsbehandling av framvoksende økonomier, som til nå har bidratt med langt mindre utslipp enn dagens utviklede land. Det vil være svært vanskelig for EU å rettferdiggjøre en karbon-toll på importvarer fra Kina. Til tross for at landet er langt fattigere enn EU, har Kina gitt et lignende nullutslippsløfte som EU.
Karbon-toll kan kun forsvares ut fra argumentet om at produksjonen i avsenderlandet er langt mer karbonintensiv enn det den er i EU. Selv om det fortsatt stemmer for mange kinesiske produkter, vil det endre seg om ikke så lenge. De mest moderne og effektive fasilitetene for stålproduksjon bygges nå i Kina, ikke Europa (der produsenter synes det koster for mye å oppgradere gamle stålverk).
Hvis det planlagte systemet for kjøp og salg av utslippskvoter i Kina blir iverksatt, vil det svekke EUs argumenter for en karbonavgift på kinesisk import. (EUs eget system for kjøp og salg av karbonkvoter — ETS — er en fornuftig markedsbasert tilnærming, i det minste for industrien og kraftselskapene.) I så tilfelle, vil det bare være USA som blir pålagt en karbonskatt blant EUs viktigste handelspartnere.
Kinas grønne skifte skaper et annet kinking problem for EU: teknologien som dette skiftet baserer seg på er ofte utviklet og produsert med støtte fra kinesiske myndigheter. Hva bør EU gjøre når slik statsstøttet teknologi importeres?
Dette er ikke et nytt dilemma. I 2013 innførte EU anti-dumping- og anti-subsidierings-avgifter på kinesiske solcellepaneler. Men disse tiltakene ble gradvis avviklet og eliminert i 2018. Selv om EU ønsket å beskytte europeiske produsenter av solcellepaneler, var det viktigere å fremme bærekraftsmål.
Hvordan EU svarer på framtidig grønn teknologi fra Kina vil tiden vise. Det vi allerede ser er at Kinas dobbelte rolle som konkurrent og partner vil påvirke det pågående grønne skiftet — noe EU-kommisjonen er fullt klar over. Kinesiske tiltak både hjelper og utfordrer EUs egne planer og tiltak på måter man ikke alltid kan se for seg.
To have unlimited access to our content including in-depth commentaries, book reviews, exclusive interviews, PS OnPoint and PS The Big Picture, please subscribe
The escalating war in the Middle East must be understood in a broader context. The fact that the Iranian regime felt emboldened to risk a direct strike on Israel attests to a changing world order in which Western power is increasingly open to challenge.
considers the implications of Iran’s unprecedented decision to launch a direct strike on Israeli territory.
BERLIN – Kinas president Xi Jinping la nylig fram landets ambisjoner om å bli karbonnøytralt innen 2060. Det vil ha store konsekvenser, ikke minst for EU.
Kina står for nesten 30 % av de samlede utslippene fra fossile drivstoffer i verden. Det er omtrent dobbelt så mye som USA og tre ganger så mye som EU. Kinas utslipp vil sannsynligvis tilta i årene framover. Xi sier utslippene vil toppe seg innen 2030, mens EU har planer om å kutte sine utslipp ytterligere — med 30 prosent. Dermed kan Kinas utslipp være fire til fem ganger så høye som EUs innen 2030. Kinas ambisjoner om karbonnøytralitet vil derfor ha langt større betydning for klimaet enn det EU foretar seg.
I dag virker karbonnøytralitet som et vagt politisk mål for Kina. Det neste steget vil være at Kina formelt forplikter seg til dette målet gjennom Parisavtalen, fulgt av en klar og troverdig plan, med konkrete delmål underveis, for hvordan landet skal oppfylle sine forpliktelser.
Det virker som om Kina vil ta disse stegene. Klimapolitikken er et område der Kina kan innta en global lederrolle — og vise fram noe av det landet er best på: evnen til å foreta store investeringer for å fremme ambisiøse, langsiktige mål.
Selv om Kinas sparerate har falt noe de siste årene, sparer landet fortsatt mye mer enn Europa og USA. Det betyr at landet kan ta seg råd til å investere i kapitalintensiv fornybar energi (som sol- og vindenergi) og oppgradere landets boliger. Kina har også råd til å tape ressursene som har blitt — og vil bli — brukt på kullkraft, noe som snart vil være avleggs.
Kostnadene knyttet til fornybar energi har nå blitt så lave at de kan konkurrere med fossile drivstoff. Og som erfaring med for eksempel batterier viser: Når produksjonen øker, faller enhetskostnadene. Gitt størrelsen på det kinesiske markedet, kan bruken av slik teknologi ha vidtrekkende konsekvenser for det globale grønne skiftet.
Subscribe to PS Digital
Access every new PS commentary, our entire On Point suite of subscriber-exclusive content – including Longer Reads, Insider Interviews, Big Picture/Big Question, and Say More – and the full PS archive.
Subscribe Now
Det kinesiske markedet er allerede i ferd med å endre sektorer som er avgjørende for det grønne skiftet, deriblant energisektoren og bilproduksjonen. Kina er verdens største marked for biler med forbrenningsmotor og for elektriske kjøretøy. Elektrisiteten som anvendes av sistnevnte kommer fortsatt fra kullkraft, som ikke bare slipper ut drivhusgasser, men som også forurenser omgivelsene. Men Kina investerer mer i fornybar energi enn noe annet land.
Hvis Kina fullt ut forplikter seg til et grønt skifte, kan teknologi knyttet til el-kjøretøy og fornybar energi bli billigere og mer tilgjengelig. Dette vil ha praktiske konsekvenser for Europa. Kinas klimaforpliktelser vil gjøre det vanskeligere å håndheve tollavgiften på karbon, som er en viktig del av EU-kommisjonens klimastrategi.
Parisavtalen (i likhet med den tidligere Kyotoavtalen) er basert på prinsippet om forskjellsbehandling av framvoksende økonomier, som til nå har bidratt med langt mindre utslipp enn dagens utviklede land. Det vil være svært vanskelig for EU å rettferdiggjøre en karbon-toll på importvarer fra Kina. Til tross for at landet er langt fattigere enn EU, har Kina gitt et lignende nullutslippsløfte som EU.
Karbon-toll kan kun forsvares ut fra argumentet om at produksjonen i avsenderlandet er langt mer karbonintensiv enn det den er i EU. Selv om det fortsatt stemmer for mange kinesiske produkter, vil det endre seg om ikke så lenge. De mest moderne og effektive fasilitetene for stålproduksjon bygges nå i Kina, ikke Europa (der produsenter synes det koster for mye å oppgradere gamle stålverk).
Hvis det planlagte systemet for kjøp og salg av utslippskvoter i Kina blir iverksatt, vil det svekke EUs argumenter for en karbonavgift på kinesisk import. (EUs eget system for kjøp og salg av karbonkvoter — ETS — er en fornuftig markedsbasert tilnærming, i det minste for industrien og kraftselskapene.) I så tilfelle, vil det bare være USA som blir pålagt en karbonskatt blant EUs viktigste handelspartnere.
Kinas grønne skifte skaper et annet kinking problem for EU: teknologien som dette skiftet baserer seg på er ofte utviklet og produsert med støtte fra kinesiske myndigheter. Hva bør EU gjøre når slik statsstøttet teknologi importeres?
Dette er ikke et nytt dilemma. I 2013 innførte EU anti-dumping- og anti-subsidierings-avgifter på kinesiske solcellepaneler. Men disse tiltakene ble gradvis avviklet og eliminert i 2018. Selv om EU ønsket å beskytte europeiske produsenter av solcellepaneler, var det viktigere å fremme bærekraftsmål.
Hvordan EU svarer på framtidig grønn teknologi fra Kina vil tiden vise. Det vi allerede ser er at Kinas dobbelte rolle som konkurrent og partner vil påvirke det pågående grønne skiftet — noe EU-kommisjonen er fullt klar over. Kinesiske tiltak både hjelper og utfordrer EUs egne planer og tiltak på måter man ikke alltid kan se for seg.