BOSTON – Den gamle kinesiske forestillingen om yin og yang vitner om menneskers tendens til å se mønstre av sammenkoblede motsetninger i verden rundt oss, en tilbøyelighet som har gitt inspirasjon til ulike teorier om naturlige sykluser knyttet til sosiale og økonomiske fenomener. Den store arabiske filosofen Ibn Khaldun, som levde i middelalderen, mente at kimen til et rikesuunngåelige kollaps allerede var til stede mens riket var i sin vekstfase. Den russiske økonomen Nikolaj Kondratjev, som levde tidlig på 1900-tallet, hevdet at den moderne globale økonomien beveger seg i «lange bølger», såkalte supersykluser.
Men ingen teori har vært like populær som den som knytter ødeleggelsen av et sett med produksjonsforhold til skapelsen av et annet – en teori som kan spores tilbake til Karl Marx. I 1913 skrev den tyske økonomen Werner Sombart at «fra ødeleggelse oppstår en ny skaperånd».
Det var den østerrikske økonomen Joseph Schumpeter som populariserte og bygget videre på tanken om at nye innovasjoner stadig erstatter tidligere dominerende teknologier. Og dette utfordrer og utkonkurrerer eldre industrielle kjemper. Mange samfunnsvitere bygget videre på Schumpeters idé om «kreativ ødeleggelse» for å forklare innovasjonsprosessen og dens vidtrekkende konsekvenser. Disse analysene identifiserte også iboende motsetninger i selve innovasjonsbegrepet. For eksempel: Fører ødeleggelse til skapelse, eller er det et uunngåelig biprodukt av det nye som skapes? Mer presist, er all ødeleggelse uunngåelig?
I økonomifaget dannet Schumpeters ideer grunnlaget for teorien om økonomisk vekst, produktets livssyklus og internasjonal handel. Men to andre og relaterte utviklingstrekk har gjort ideen om kreativ ødeleggelse enda mer utbredt de siste tiårene.
Det første var den overveldende suksessen til Clayton Christensen, som var professor i økonomi og ledelse ved Harvard Business School, og boken The Innovator's Dilemma fra 1997 der han fremmet ideen om «disruptiv innovasjon». Innovasjoner som forstyrrer og omdanner eksisterende markeder, kommer fra nye selskaper som utvikler forretningsmodeller som etablerte aktører har ansett som lite attraktive, fordi de gjerne appellerer til lavprismarkedet (eller kunder som krever mindre av produktene). Siden etablerte aktører gjerne holder fast ved sine egne forretningsmodeller, går de ofte glipp av «den neste store teknologibølgen».
Det andre utviklingstrekket er fremveksten av Silicon Valley, der teknologientreprenører gjorde «disrupsjon» til en eksplisitt strategi fra starten av. Google satte seg fore å utfordre forretningsmodellen for internettsøk. Og Amazon satte seg fore å omskape forretningsmodellen for salg av bøker – og deretter de fleste andre områder av detaljhandelen. Senere kom Facebook med sitt mantra «beveg deg raskt og ødelegg ting». Sosiale medier transformerte, på én gang, våre sosiale relasjoner og hvordan vi kommuniserer – og var dermed et perfekt eksempel på både kreativ ødeleggelse og disrupsjon av eksisterende markeder.
Grunnen til at disse teoriene virker så tiltalende er fordi de gjør ødeleggelse og disrupsjon – åpenbare kostnader – om til åpenbare fordeler. Mens Schumpeter erkjente at ødeleggelsesprosessen er smertefull og potensielt farlig, ser dagens disruptive innovatører bare en utvikling som gagner alle (vinn-vinn). Dermed hevder risikokapitalisten og teknologen Marc Andreessen følgende: «Produktivitetsvekst, drevet av teknologi, er den viktigste driveren for økonomisk vekst, lønnsvekst og frembringelsen av nye industrier og nye jobber, ettersom mennesker og kapital kontinuerlig frigjøres til å gjøre viktigere og mer verdifulle ting enn tidligere.»
Nå som forhåpningene til kunstig intelligens til og med overstiger forhåpningene Facebook hadde i sine tidlige dager, vil det være klokt å revurdere disse ideene. Innovasjon er åpenbart av og til forstyrrende i sin natur, og skapelsesprosessen kan være like destruktiv som det Schumpeter så for seg. Historien viser at for hard motstand mot kreativ ødeleggelse fører til økonomisk stagnasjon. Men det følger ikke av dette at destruksjonen bør lovprises. I stedet bør vi se på den som en kostnad som av og til kan reduseres, ikke minst ved å bygge bedre institusjoner for å hjelpe de som taper på denne utviklingen – og ved tidvis å styre den teknologiske endringsprosessen.
Tenk på globaliseringen. Den skaper betydelige økonomiske gevinster. Men den bidrar også til å ødelegge bedrifter, arbeidsplasser og levebrød. Hvis vi instinktivt reagerer ved å lovprise disse kostnadene, faller det oss muligens ikke inn å forsøke å forminske dem. Og likevel er det mye mer vi kan gjøre for å hjelpe de bedriftene som blir negativt påvirket av utviklingen (de kan investere for å utvide virksomheten på nye områder), bistå arbeidstakere som mister jobben (gjennom omskolering og sikkerhetsnett) og støtte lokalsamfunn som også har blitt negativt påvirket.
Det at vi ikke har evnet å innse disse nyansene, har åpnet døren for den overdrevne kreative ødeleggelsen og disrupsjonen som Silicon Valley har presset på oss de siste tiårene. Når vi ser fremover, bør tre prinsipper veilede oss i vår tilnærming, spesielt når det gjelder kunstig intelligens (KI).
For det første: På samme måte som med globalisering, er det av største betydning å hjelpe de som blir negativt påvirket. Og dette må ikke komme etterpå, nærmest som en ettertanke. For det andre, bør vi ikke anta at forstyrrelsene er uunngåelige. Som jeg tidligere har argumentert for, trenger ikke KI å føre til et massivt tap av arbeidsplasser. Hvis de som designer og implementerer KI bare gjør det med automatisering i tankene (som mange av de ledende kreftene i Silicon Valley ønsker), vil teknologien bare skape mer lidelse for arbeidsfolk. Men den kan utvikle seg på andre og mer tiltalende måter. Tross alt har KI et enormt potensial til å gjøre arbeidstakere mer produktive, for eksempel ved å gi dem bedre informasjon og gjøre dem bedre i stand til å utføre mer komplekse oppgaver.
Dyrkelsen av kreativ ødeleggelse må ikke gjøre oss blinde for disse mer lovende scenariene eller for den fordreide veien vi befinner oss på nå. Hvis markedet ikke kanaliserer innovativ energi i en sosialt gunstig retning, kan man gjøre mye for å omdirigere den gjennom offentlige tiltak og demokratiske prosesser. I likhet med at mange land allerede har innført subsidier for å stimulere til mer innovasjon innen fornybar energi, kan mer gjøres for å dempe skadene fra KI og annen digital teknologi.
For det tredje, må vi huske at eksisterende sosiale og økonomiske relasjoner er umåtelig komplekse. Når de blir forstyrret, kan alle slags uforutsette konsekvenser følge. Facebook og andre sosiale medieplattformer satte seg ikke fore å forgifte det offentlige ordskiftet med ekstremisme, desinformasjon og avhengighet. Men i sin iver etter å omskape måten vi kommuniserer på, fulgte de sitt eget prinsipp om å bevege seg raskt for deretter å be om tilgivelse.
Vi må vie langt større oppmerksomhet til hvordan den neste bølgen av disruptiv innovasjon kan påvirke våre sosiale, demokratiske og samfunnsmessige institusjoner. Å få mest mulig ut av kreativ ødeleggelse krever en riktig balanse mellom innovasjonsfremmende politikk og demokratisk engasjement. Hvis vi overlater til teknologientreprenører å verne om våre institusjoner, risikerer vi mer ødeleggelse enn vi hadde regnet med.
Oversatt av Marius Gustavson
BOSTON – Den gamle kinesiske forestillingen om yin og yang vitner om menneskers tendens til å se mønstre av sammenkoblede motsetninger i verden rundt oss, en tilbøyelighet som har gitt inspirasjon til ulike teorier om naturlige sykluser knyttet til sosiale og økonomiske fenomener. Den store arabiske filosofen Ibn Khaldun, som levde i middelalderen, mente at kimen til et rikesuunngåelige kollaps allerede var til stede mens riket var i sin vekstfase. Den russiske økonomen Nikolaj Kondratjev, som levde tidlig på 1900-tallet, hevdet at den moderne globale økonomien beveger seg i «lange bølger», såkalte supersykluser.
Men ingen teori har vært like populær som den som knytter ødeleggelsen av et sett med produksjonsforhold til skapelsen av et annet – en teori som kan spores tilbake til Karl Marx. I 1913 skrev den tyske økonomen Werner Sombart at «fra ødeleggelse oppstår en ny skaperånd».
Det var den østerrikske økonomen Joseph Schumpeter som populariserte og bygget videre på tanken om at nye innovasjoner stadig erstatter tidligere dominerende teknologier. Og dette utfordrer og utkonkurrerer eldre industrielle kjemper. Mange samfunnsvitere bygget videre på Schumpeters idé om «kreativ ødeleggelse» for å forklare innovasjonsprosessen og dens vidtrekkende konsekvenser. Disse analysene identifiserte også iboende motsetninger i selve innovasjonsbegrepet. For eksempel: Fører ødeleggelse til skapelse, eller er det et uunngåelig biprodukt av det nye som skapes? Mer presist, er all ødeleggelse uunngåelig?
I økonomifaget dannet Schumpeters ideer grunnlaget for teorien om økonomisk vekst, produktets livssyklus og internasjonal handel. Men to andre og relaterte utviklingstrekk har gjort ideen om kreativ ødeleggelse enda mer utbredt de siste tiårene.
Det første var den overveldende suksessen til Clayton Christensen, som var professor i økonomi og ledelse ved Harvard Business School, og boken The Innovator's Dilemma fra 1997 der han fremmet ideen om «disruptiv innovasjon». Innovasjoner som forstyrrer og omdanner eksisterende markeder, kommer fra nye selskaper som utvikler forretningsmodeller som etablerte aktører har ansett som lite attraktive, fordi de gjerne appellerer til lavprismarkedet (eller kunder som krever mindre av produktene). Siden etablerte aktører gjerne holder fast ved sine egne forretningsmodeller, går de ofte glipp av «den neste store teknologibølgen».
Det andre utviklingstrekket er fremveksten av Silicon Valley, der teknologientreprenører gjorde «disrupsjon» til en eksplisitt strategi fra starten av. Google satte seg fore å utfordre forretningsmodellen for internettsøk. Og Amazon satte seg fore å omskape forretningsmodellen for salg av bøker – og deretter de fleste andre områder av detaljhandelen. Senere kom Facebook med sitt mantra «beveg deg raskt og ødelegg ting». Sosiale medier transformerte, på én gang, våre sosiale relasjoner og hvordan vi kommuniserer – og var dermed et perfekt eksempel på både kreativ ødeleggelse og disrupsjon av eksisterende markeder.
SPRING SALE: Save 40% on all new Digital or Digital Plus subscriptions
Subscribe now to gain greater access to Project Syndicate – including every commentary and our entire On Point suite of subscriber-exclusive content – starting at just $49.99.
Subscribe Now
Grunnen til at disse teoriene virker så tiltalende er fordi de gjør ødeleggelse og disrupsjon – åpenbare kostnader – om til åpenbare fordeler. Mens Schumpeter erkjente at ødeleggelsesprosessen er smertefull og potensielt farlig, ser dagens disruptive innovatører bare en utvikling som gagner alle (vinn-vinn). Dermed hevder risikokapitalisten og teknologen Marc Andreessen følgende: «Produktivitetsvekst, drevet av teknologi, er den viktigste driveren for økonomisk vekst, lønnsvekst og frembringelsen av nye industrier og nye jobber, ettersom mennesker og kapital kontinuerlig frigjøres til å gjøre viktigere og mer verdifulle ting enn tidligere.»
Nå som forhåpningene til kunstig intelligens til og med overstiger forhåpningene Facebook hadde i sine tidlige dager, vil det være klokt å revurdere disse ideene. Innovasjon er åpenbart av og til forstyrrende i sin natur, og skapelsesprosessen kan være like destruktiv som det Schumpeter så for seg. Historien viser at for hard motstand mot kreativ ødeleggelse fører til økonomisk stagnasjon. Men det følger ikke av dette at destruksjonen bør lovprises. I stedet bør vi se på den som en kostnad som av og til kan reduseres, ikke minst ved å bygge bedre institusjoner for å hjelpe de som taper på denne utviklingen – og ved tidvis å styre den teknologiske endringsprosessen.
Tenk på globaliseringen. Den skaper betydelige økonomiske gevinster. Men den bidrar også til å ødelegge bedrifter, arbeidsplasser og levebrød. Hvis vi instinktivt reagerer ved å lovprise disse kostnadene, faller det oss muligens ikke inn å forsøke å forminske dem. Og likevel er det mye mer vi kan gjøre for å hjelpe de bedriftene som blir negativt påvirket av utviklingen (de kan investere for å utvide virksomheten på nye områder), bistå arbeidstakere som mister jobben (gjennom omskolering og sikkerhetsnett) og støtte lokalsamfunn som også har blitt negativt påvirket.
Det at vi ikke har evnet å innse disse nyansene, har åpnet døren for den overdrevne kreative ødeleggelsen og disrupsjonen som Silicon Valley har presset på oss de siste tiårene. Når vi ser fremover, bør tre prinsipper veilede oss i vår tilnærming, spesielt når det gjelder kunstig intelligens (KI).
For det første: På samme måte som med globalisering, er det av største betydning å hjelpe de som blir negativt påvirket. Og dette må ikke komme etterpå, nærmest som en ettertanke. For det andre, bør vi ikke anta at forstyrrelsene er uunngåelige. Som jeg tidligere har argumentert for, trenger ikke KI å føre til et massivt tap av arbeidsplasser. Hvis de som designer og implementerer KI bare gjør det med automatisering i tankene (som mange av de ledende kreftene i Silicon Valley ønsker), vil teknologien bare skape mer lidelse for arbeidsfolk. Men den kan utvikle seg på andre og mer tiltalende måter. Tross alt har KI et enormt potensial til å gjøre arbeidstakere mer produktive, for eksempel ved å gi dem bedre informasjon og gjøre dem bedre i stand til å utføre mer komplekse oppgaver.
Dyrkelsen av kreativ ødeleggelse må ikke gjøre oss blinde for disse mer lovende scenariene eller for den fordreide veien vi befinner oss på nå. Hvis markedet ikke kanaliserer innovativ energi i en sosialt gunstig retning, kan man gjøre mye for å omdirigere den gjennom offentlige tiltak og demokratiske prosesser. I likhet med at mange land allerede har innført subsidier for å stimulere til mer innovasjon innen fornybar energi, kan mer gjøres for å dempe skadene fra KI og annen digital teknologi.
For det tredje, må vi huske at eksisterende sosiale og økonomiske relasjoner er umåtelig komplekse. Når de blir forstyrret, kan alle slags uforutsette konsekvenser følge. Facebook og andre sosiale medieplattformer satte seg ikke fore å forgifte det offentlige ordskiftet med ekstremisme, desinformasjon og avhengighet. Men i sin iver etter å omskape måten vi kommuniserer på, fulgte de sitt eget prinsipp om å bevege seg raskt for deretter å be om tilgivelse.
Vi må vie langt større oppmerksomhet til hvordan den neste bølgen av disruptiv innovasjon kan påvirke våre sosiale, demokratiske og samfunnsmessige institusjoner. Å få mest mulig ut av kreativ ødeleggelse krever en riktig balanse mellom innovasjonsfremmende politikk og demokratisk engasjement. Hvis vi overlater til teknologientreprenører å verne om våre institusjoner, risikerer vi mer ødeleggelse enn vi hadde regnet med.
Oversatt av Marius Gustavson